Da jeg fant ut at min unge voksen ruset seg ble jeg redd. Da min unge voksen kom hjem ruset, helt ugjenkjennelig ble jeg livredd. Livredd og skamfull.
Ingen jeg kjente hadde noe erfaring med slikt, så jeg bar alt inni meg.
All frykt og skam.
Var redd for å være hjemme, redd for å ikke være hjemme. Redd for å gå ut blant folk i tilfelle de hadde hørt noe jeg ikke visste. Redd sirener, hadde det skjedd noe eller hadde de gjort noe.
En forferdelig tid. Traumene setter dype spor.
Jeg hadde hørt om Veiledningssenteret for pårørende, og en dag tok jeg mot til meg og ringte gråtkvalt.
Mister to tredjedeler av budsjettet etter avslag fra staten: – Nullet ut med et pennestrøk
Der ble jeg møtt med forståelse og medmenneskelighet. Å bli møtt slik gjorde at for en liten stund kunne jeg senke skuldrene.
Jeg hadde flere samtaler der, og de ble mine pusterom for å klare å holde ut.
Å bære på redsel og skam alene over tid er en påkjenning som kan knekke hvem som helst.
Jeg lærte meg verktøy, å sette grenser både for meg selv og hjemmet.
For meg har Veiledningssenteret for pårørende hjulpet meg å holde ut noe uutholdelig. Der fikk jeg håp og støtte når jeg trengte det. Ikke via fastlege, søknad og flere måneders venting.
Når jeg slo nummeret dit hadde jeg ikke måneder å vente, jeg trengte hjelp da.
Å være barn og pårørende på samme tid, en byrde ingen barn burde bære.
At barn får sette ord på sine tanker og følelser i trygge omgivelser. At barn får sine pusterom der de kan være barn, det er så viktig. For både barndommen og etter hvert for livet som voksen.
Å kunne støtte når det skjer, og ikke etter eks 20 år, når man blir innhentet av traumene man ble påført i barndommen.
Av egen erfaring vet jeg at man blir innhentet av traumene man ble påført som barn, de man aldri fikk snakke om.
Man tenker at det skjer ikke meg, men plutselig står man der. Livet og hverdagen er snudd på hodet. Mange har ikke noen å snakke med.
Veiledningssentret for pårørende gjør en så viktig jobb, for voksne og for barn.
De hjelper oss å holde ut.