Fredag forrige uke kunne John Helland, kommunalleder innen helse og omsorg, dele at hjemmetjenesten i Alta kommune gir forsvarlige tjenester – en gladnyhet!

Vi som leverer nevnte tjenester leser dette med bismak, da vi føler at tjenesten er nær en total kollaps.

  Saken blir publisert i etterdønningene av et felles møte med kommunalleder John Helland, nestleder Ingunn Torbergsen, kommunaldirektøren og alle ansatte i hjemmesykepleien, hvor ordlyden er en helt annen enn den Helland kan gi Altaposten fredag.

Bakgrunnen for dette møtet er et varsel fra sykepleierne i hjemmetjenesten som sier at grensen er nådd. Vi er redd Helland har malt et glansbilde og ønsker å opplyse befolkningen om den faktiske situasjonen som hjemmetjenesten står overfor.

  Hovedbudskapet i artikkelen som Altaposten publiserer er ikke feil. Vi gir i stor grad forsvarlige tjenester til befolkningen i Alta, men vi spør oss selv; forsvarlig overfor hvem? Selv om vi, til dags dato, har ytt tjenester som er lovpålagt, er ikke dette uten kostnad. Daglig står samtlige sykepleiere under et enormt arbeidspress, hvor vår hverdag består av å dekke arbeidsbelastning ment for mange flere sykepleiere enn vi er. Er det fortsatt forsvarlig?

Befolkningen blir eldre og sykere, som resulterer i at flere har behov for hjemmetjenesten. Samtidig må det nevnes at mens veggene på sykehuset, omsorgssenteret og de andre helsetjenestene i kommunen buler og vil sende pasienter andre steder, har ikke hjemmesykepleien inntaksstopp.

Pasienter som egentlig burde vært innlagt, hatt korttidsopphold eller avlastning havner hjemme hvor vi må gjøre vårt beste for å dekke over kommunens manglende evne til å planlegge for en kjent eldrebølge.

  Med dette sagt kan mange spørre seg «hvorfor orker de å fortsette? Kan de ikke bare si opp?» Som sykepleiere er det aldri en fare for å stå uten jobb, så da må det være en annen faktor som gjør at vi velger å bli. Helland nevner i artikkelen at det er vansker med å holde alle stillinger besatt. Dette vil vi understreke har ingenting med selve arbeidsplassen å gjøre. At flere av våre sykepleierkollegaer har valgt å slutte er utelukkende grunnet kår som høyere ledelse rår over.

Hjemmesykepleien har et utpreget godt arbeidsmiljø, hvor alle er å anse som venner. Arbeidsoppgavene er varierte, krever faglig dyktighet og styrker sykepleierkompetansen vår daglig. Men en må ikke la seg lure av kommunallederens lokkemat om nytt bygg. Det er kanskje nytt, men det kan en knapt se når vi hver morgen står som sild i tønne, eller er på utkikk etter en ledig stol å få sitte på.

Et plaster på såret fra kommunen er innleide sykepleiere fra vikarbyrå. Dette er sykepleiere som kommer til Alta for å jobbe i en begrenset tidsperiode fra uker til få måneder. Dette betyr at faste sykepleiere må gi kontinuerlig opplæring til nye vikarer. Det er dessverre ingen god løsning og tærer på allerede slitne sykepleiere.

Vi vil ikke ha flere vikarer, men tiltak som fører til stabilitet og rekruttering av faste ansatte. Ingen hjelp er det heller at vikarer fra byrå tjener langt bedre enn en fast sykepleier, selv om det er mange oppgaver de ikke kan utføre.

10 ekstra vikarer vil ikke løses problemene hjemmesykepleien står ovenfor. I tillegg er språk ofte en stor utfordring med innleide sykepleier vikarer.

Vi må heller ikke glemme den utrolig dyktige ansattgruppen med helsefagarbeidere. De som daglig er ute og møter alle brukerne våre, med den risen og rosen det medbringer. Færre sykepleiere og flere sykepleieroppgaver har resultert i at helsefagarbeidere i større grad har måtte påta seg mye større ansvar og flere oppgaver enn det de burde.

  Det som tidligere ville vært en sykepleiers ansvarsområde faller nå på helsefagarbeiderne, uten at de verken får økt lønn eller færre arbeidsoppgaver av en annen sort. Kommunen har spesialisert seg på å få de ansatte til å springe litt fortere, jobbe litt hardere og ignorere egne grenser. Er dette forsvarlig?

Hva betyr det da i praksis at hjemmetjenesten har dårlig sykepleierdekning, og de få sykepleierne som er igjen er utslitte?

Til det daglige håndterer vi strengt kontrollerte legemidler, vi har det ene og fulle ansvaret for helse og medisinhåndtering til et hundretalls pasienter og utfører arbeidsoppgaver som krever fullt fokus. En slik kombinasjon kan i nær forestående framtid føre til et livskritisk avvik.

Vi forsøker å rope om hjelp før det kommer til dette punktet, men roper vi for døve ører? Kanskje leser de med døve ører Altaposten.

Avslutningsvis vil vi invitere kommuneledelsen til vårt avdelingskontor klokken 08:05 hvilken som helst morgen. Kanskje vi kan finne dere en plass i hjørnet på det trange, overfylte kontoret vårt. Ta med egen stol.

Bekymrede sykepleiere

Hjemmesykepleien

Alta kommune