Sist uke kom nyheten om at foreldre og trenere i lokalfotballen i nord har meldt på unger under navnet til et finsk futsal-lag, til Piteå-turneringen. Dermed kunne spillere under 11-årsgrensen for deltakelse i turneringer i utlandet, delta. Det sammensatte laget imponerte stort, tyder rapportene på.

De involverte har i etterkant beklaget, og fotballkretsen og fotballforbundet har vært tydelig i sin fordømmelse. Dette feilskjæret er i en større sammenheng mindre viktig. Hendelsen bør i stedet sees i sammenheng med en mye større og mer prinsipiell debatt: Privatiseringen av norsk idrett og toppklubbenes rovdrift på unge talenter, der det er skapes et press om å oppsøke utviklingsmiljøene i en altfor tidlig alder.

Toppklubben i Finnmark, Alta IF, klarte lenge å holde seg på nivå to i Norge, i OBOS-ligaen. Det har skjedd med en betydelig andel lokale spillere, som har utviklet sitt talent i ulike klubber i Finnmark. I dag er faren stor for at flaggskipet Alta IF kan havne i en tøff nedrykkstrid i 2. divisjon (nivå 3). Det er en reell fare for at flaggskipet får minimum en sesong i 3. divisjon (nivå fire) i fotball-Norge.

Dette skjer til tross for at Alta IF har dyrket fram en rekke spillere i talentutviklingsalder, fram mot 16 - 17 år, som skulle borge for god tilgang av unge spillere med høy kvalitet. Ved å beholde talentene i en langsiktig modningsprosess ville OBOS-spill kunne bli mer enn en drøm. Framfor alt trygg og god spillerutviking.

I stedet plukkes de største talentene av internasjonale klubbers akademi, i nord starter ferden gjerne via eliteserieklubbene Tromsø og Bodø Glimt. Press og manglende tålmodighet i talentgruppen gjør at mange søker lettvinte og kortsiktige løsninger i håp om å raskt kunne ta det neste steget. Enkelte nekter å skrive kontrakt med Alta IF. Dermed får ikke klubben utviklet disse gjennom spill i 2. divisjonen, og spillere som kunne ta utviklingssteg gjenn 2. divisjonserfaring taper muligheten. Omgivelsene gir falske forhåpninger om eliteseriespill, og det optimale; proffspill i utlandet. Dermed sjanser man på å reise fra moderklubb, venner og familie.

Spill i 2. divisjonen er god spillerutvikling for de aller, aller fleste lokale talenter. Det er et svært godt alternativ til et akademi i en eliteserieklubb hvor spilleren fort kan reduseres til å bli bare en i mengden. En hverdag uten trygghet, gode sosiale rammer i form av familie og venner, kan fort gi negativt fotballutvikling. For mange er også den sjanseseilasen svært dyr. Med skolepenger og oppholdsutgifter kan det fort bli flere hundre tusen kroner om oppholdet strekker seg over flere år.

I håp om at en eller to av ungdommene som hentes til NTG og Bodø Glimts akademi skal komme gjennom nåløyet, plukkes det grovt. Knuste drømmer hos unge gutter og jenter er ikke et problem for verken Tromsø IL eller Bodø Glimt. Hva det gjør med fotballelskende unge gutters og jenters framtidige liv å møte virkelighetens nådeløshet virker få å bry seg om.

Alternativet er ikke å privatisere forballen. Når foreldre i sine ambisjoner for egne barn finner smutthull for å delta i utenlandske turneringer, i et håp om at det skal gi åtte-niåringer utvikling, er det et uttrykk for mistillit til talentutviklingen lokalt.

Tilbake står småklubbene maktesløse i sitt forsøk å ta vare på alle. Når enkelte er av den oppfatning at talentutviklingen lokalt skjer på tross av, og ikke på grunn av fotballkretsen, er det et faresignal som må tas på alvor. En god grunnmur for fotballen er høy aktivitet, mange aktive klubber og lag. Snart vil også private akademi være en del av lokalfotballen. Akademi med betalte trenere helt ned i barnefotballen er ingen løsning, selv om ressurssterke foreldrene blar opp for sine håpefulle.