Vi var ca 800 mennesker som fikk oss litt av en kulturopplevelse i Alta Kultursal torsdag kveld. En produksjon av den størrelsen har jeg ikke sett maken til i min tid som kulturarbeider i Alta, – det kan være fordi jeg ikke har sett de tidligere forestillingene til Kaiskuru nærmiljøsenter
Hvilke ressurser det kreves for å sette opp en så stor og gjennomprodusert forestilling er det ikke alle som forstår. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvor mange timer som er brukt på å skrive, øve inn og sette sammen denne forestillingen med 164 elever. Det koster, men jeg vet også hvor utrolig mye det gir.
Jeg har gjennom jobben på Huset møtt mange ungdommer som med stolthet og entusiasme forteller om den gang de var en del av giga-forestillingen til Kaiskuru Nærmiljøsenter. For mange av elevene er dette både første og siste gang de står på scenen i Kultursalen med et band i ryggen, mens andre får blod på tann og fortsetter med sang og teater gjennom ungdoms- og voksenårene. Uansett, torsdag fikk alle elevene ved Kaiskuru et minne for livet. Så heldige de er!
Feiret 30 år: 164 elever sjarmerte stort med forrykende show
I tillegg til fornøyde foresatte, stolte elever og et godt omdømme, er jeg sikker på at arbeidet med denne forestillingen kan knyttes til en rekke læringsmål. Denne måten å jobbe på vet vi at fører med seg det aller viktigste i (skole)livet, nemlig, inkludering, samhold, tilhørighet og mestring.
Kultur- og kunstfag har dessverre tapt betydelig terreng i skolen. Til tross for at skolen trenger kunst og kultur i sitt dannelsesoppdrag, står realfagsløftet sterkt og det synges mindre enn noen gang. Som noen så vakker sa «sang er lyden av felleskap». Tiden vi lever i preges av et svært individuelt fokus, hvor «jeg», «meg» og «mitt» står sentralt. Kultur har en unik evne til å bygge felleskap, og ingenting er vel bedre for den psykiske helsa enn å være en del av noe større enn en selv.
Mitt håp er at flere skoler tør å stase på kulturprosjekter, slik som de gjør i Kaiskuru. Selv om det kanskje ikke alltid er realistisk å gjennomføre noe like omfattende, bør skoler vurdere å gjennomføre kulturprosjekter som hele skolen kan samles om. Og ikke hvert år, men kanskje hvert fjerde år som de gjør i Kaiskuru? Det er ikke sikkert det finnes en Gunn- Sissel på alle skolene i byen, men kanskje kan man hente inn noe kulturfaglig hjelp utenfra? Jeg tenker bare høyt her, for drømmen er at det Kaiskuru-elevene fikk oppleve i forbindelse med denne forstillingen skal alle Altaunger få oppleve, minst én gang i livet.