Undervisningskvalitet
I kommunens utredning om skolestrukturen og skolestørrelser er to argumenter framtredende, for det første skal det bli billigere å drive store skoler og for det andre skal kvaliteten på undervisningen forbedres med lærere som har fagutdanning på masternivå. Det hevdes blant annet at vi vil få a- og b-skoler ut fra størrelse på skolene. Målene skal en nå ved å få flere elever pr lærer og dermed spare lærerlønninger. Hovedargumentet er at det er like lette å drive tilpasse undervisningen for mange elever enn for noen få. Dette må bygge, på en misforståelse for hva tilpasset undervisning er.
Tilpasning av undervisningen bygger på to hovedelementer, faget det skal undervises i og personen som skal undervises. Fagene har ofte sin egen logikk og ulik vanskegrad, en begynner med det en regner som enkelt å forstå og øker vanskegraden. Derfor presenterer en ikke først, andre grads likninger, men starter med enkle pluss og minus varianter etter at noen av tallene er lært. Den enkleste formen for tilpasning er derfor å presentere faget til et spesifikt aldersnivå.
Dette er imidlertid bare et startpunkt for tilpasning av opplæring. Tilpasningen skal skje i forhold til den enkelte elev og ikke bare til en viss aldersgruppe. Tilpasningen for det enkelte barn har særlig to hensikter, en skal hjelpe barnet til å forstå og motivere det til å øve for å utdype forståelsen slik at kunnskapen blir varig etablert i barnets begrepsapparat. En slik tilpasning kan ikke skje uten at en kjenner barnet inngående.
Læring bygger på de begrepene og forståelsene som barna har etablert i sin hjerne og sine sanser. Denne forståelsen er individuell og knyttes blant annet til tidligere erfaringer i den kulturen de har vokst opp med. Vi vet at dette varierer med for eksempel foreldrenes verdier, yrker og oppdragelsesmetoder. Begrepene knytter seg derfor sterkt til følelser og opplevelser i livet til barna, dette må lærerne ha forståelse for og utnytte i sin undervisning. Begrepene er i stor grad en del av personligheten til barna og danner i noen grad grunnlaget for interesser og motivasjon for handling.
Er ikke lærerne i stand til å bygge opplæringen på barnas etablerte begrepsapparat, vil de i liten grad kunne drive tilpasset undervisning. Det er altså ikke i første rekke skolen som driver tilpasset undervisning, men den enkelte lærer. Det er lærerens valg av lærestoff, mengde lærestoff, presentasjonsmåte osv. som er avgjørende for tilpasset undervisning. Alle skjønner at dette blir vanskeligere med mange elever enn med få.
Det er hverken klassen eller skolens størrelse som er avgjørende for tilpasset undervisning, men antall elever en lærer skal tilpasse undervisningen til. Troen på faglærersystemet er derfor skremmende i denne sammenheng. En som skal være faglærer i grunnskole med for eksempel bare et eller to fag på høgt faglig nivå vil få så mange elever å undervise at han/hun ikke vil ha mulighet til å tilpasse undervisningen for elevene.
En lærer skal som regel undervise i 20 til 25 timer per uke, mens en klasse i grunnskolen har bare 2 til 4 timer i faget pr uke. En lærer med to fag vil dermed måtte undervise i 3 til 5 klasser, altså mellom 90 til 150 elever for å fylle sin undervisningsplikt. Med en slik arbeidsmengde vil det være umulig å drive tilpasse undervisning.
En lærer i grunnskolen bør beherske fire/seks ulike fag for å kunne ha en håndterlig gruppe elever og undervise. Dette blir ekstra tydelig for distrikts skolene. Med kvalifikasjoner i en til tre fag i sin lærerutdanning vil resultatet bli at alle må undervise i fag de ikke er kvalifiserte til. Derfor vil både store og små skoler få ukvalifiserte lærere som underviser i en rekke fag. Legges det i tillegg opp til at en skal spare på lærerlønninger ved at hver lærer skal ha flere elever, kan en spørre om det planlegges for kvalitet.