I stedet for en styrking av samisk kommuneøkonomi og god distriktspolitikk, så står kommuner tilbake med tapte muligheter, fordi regjeringen ikke satser på samiske kommuner. Det er ikke helt det jeg så for meg etter flere år med konsultasjoner, og i etterkant av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.
Helt siden 2016 og Hjertespråkutvalgets rapport har Sametinget, sammen med de skiftende regjeringene, jobbet for å endre forvaltningsområdet for samiske språk. Gjennom årelange konsultasjoner har vi forsøkt å sikre et lovverk som møter den samiske befolkningens behov for samiskspråklige tjenester, og som samtidig møter de ulike språklige hverdagene i Kommune-Norge på en god måte. Målet har vært å ruste kommunene og gi nytt liv til språkrevitalisering.
Det hele førte frem til et nytt lovverk, som ble endelig vedtatt i 2023. Nye kommuner har vedtatt å søke om å bli en del av forvaltningsområdet for samiske språk, og andre kommuner jobber med utredninger. I møte med dem har Sametinget svart at vi ønsker dem alle velkommen inn, siden vi har et lovverk som er differensiert og ivaretar de ulike språksituasjonene, fra nord til sør.
I samme setning har Sametinget pekt på at vi må endre de samiske kommunenes tilskuddsordning – nettopp fordi det er denne tilskuddsordningen som skal sikre at kommunene er i stand til å møte den samiske befolkningen på en god måte, og ikke minst utvikle seg.
Vi har jobbet i troen på et bedre lovverk og en tilskuddsordning som treffer bedre. Dessverre har regjeringens plan tydeligvis vært å endre lovverket uten å endre på tilskuddsordningen og uten å styrke den samiske kommuneøkonomien. For Sametinget, som etter beste evne har arbeidet for å følge opp Hjertespråkutvalgets forslag om å forbedre tilskuddsordningene til kommunene, er dette en stor skuffelse. Vi går glipp av god distriktspolitikk og livskraftige samiske kommuner.
Sametinget har nemlig gjennomført utredninger, vi har hatt møter med alle kommunene i forvaltningsområdet for samiske språk, vi har diskutert en forbedret tilskuddsordning i konsultasjoner med regjeringen, vi har tatt det opp på Stortinget, og vi har tatt initiativ til et samarbeid med KS for å få etablert et årlig samisk kommunemøte for å diskutere samisk kommuneøkonomi i vårt budsjettarbeid.
Fra regjeringen er det likevel stille. Åtte års arbeid med klare målsetninger for den samiske førstelinjen i kommunene står i fare for å være bortkastet.
I tillegg; når Troms og Finnmark fylkeskommune nå deles, så har regjeringen lovet å dekke alle kostnader ved oppdelingen. Sametinget har varslet at dette også gjelder tilskuddet som Sametinget tildeler fylkeskommunene som er med i forvaltningsområdet for samiske språk. Svaret fra regjeringen har vært å avvise Sametingets behov.
Det betyr at den potten som tidligere har vært delt mellom tre fylkeskommuner, nå skal deles på fire fylkeskommuner. Det er åpenbart at uten en økning i rammen til Sametinget, så vil dette ha konsekvenser i form av mindre overføringer til fylkeskommunene. Enten må Sametinget dele tidligere Troms og Finnmark fylkeskommunes ramme i to, eller så må vi legge opp til at Nordland og Trøndelag fylkeskommuner også skal ta støyten for oppdelingen av Troms og Finnmark fylkeskommune. Hvilke av fylkeskommunene skal få mindre overføringer?
Sametingsrådet blir med dette satt til å forvalte konsekvensene av manglende satsing på samisk kommuneøkonomi. Og det er åpenbart frustrerende. I møte med behovet for å styrke samiske kommuner og tjenestetilbudet til den samiske befolkningen, og for å sørge for livskraftige samiske lokalsamfunn, så etterlyser jeg vilje. Vilje til å følge opp lovendringer og økte krav til samiske kommuner med styrket overføring til samiske kommuner.
For det er tross alt slik i dag at de samiske kommunene er alle distriktskommuner. En satsing på samisk kommuneøkonomi ville med andre ord være tydelig distriktspolitikk, fra Røros i sør til Nesseby i nord. Det ville vært en satsing som er lett tilgjengelig og som ville vært virkningsfull for samiske språk.
I stedet for en styrking av samisk kommuneøkonomi, møter vi stillhet og manglende satsing. Det er ikke helt det jeg så for meg samme år som Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport.