Regjeringen la i november et lovforslag om styring og finansiering av private barnehager ut på høring. Høringsfristen er 1. februar.
Forslaget har møtt sterk motbør fra en samlet sektor, og også mange foreldre har engasjert seg i saken.
I et innlegg i Altaposten gjør Kari Nessa Nordtun et forsøk på å avdramatisere konsekvensene av lovforslaget hun sendte ut to uker etter at hun tiltrådte som kunnskapsminister.
Når hun hevder at likebehandlingen av kommunale og private barnehager, og også foreldrenes valgfrihet, vil bestå, tåkelegger hun imidlertid realitetene i saken.
Regjeringen foreslår nemlig å avvikle de nasjonale mekanismene for økonomisk likeverdig behandling av kommunale og private barnehager. Disse skal erstattes av forskrifter der kommunene selv har betydelig frihet til å utøve skjønn, både med tanke på kriterier for tilskudd og nivåene på dem.
I saker der private barnehager opplever seg som forskjellsbehandlet, kan de i dag støtte seg på et entydig regelverk og få rettet opp eventuelle feil. I regjeringens forslag til ny finansieringsordning, får kommunene betydelig rom til å gjøre egne vurderinger. Klageinstansen blir i tillegg bedt om å være «tilbakeholden med å overprøve kommunens valg av vilkår så lenge vilkåret er lovlig.»
Dette regimet vil gi et skinn av likeverdighet siden regjeringen legger til grunn at «like tilfeller skal behandles likt». Imidlertid finnes det ikke to helt like barnehager. Dermed vil mange vurderinger resultere i forskjellsbehandling, men likevel skli igjennom som «lovlig».
På samme måte dobbeltkommuniserer statsråden når hun vil gi kommunene rett til å trekke tilbake godkjenning av private barnehageplasser uavhengig av søkertall, og samtidig hevder at foreldrenes valgfrihet vil bestå.
Uansett hvordan dette pakkes inn – begge deler er faktisk ikke mulig.
I dag er systemet enkelt, rettferdig og demokratisk: Overkapasitet håndteres ved at plassene familiene foretrekker å søke sine barn til, består, mens plassene det ikke er søkere til, blir stående ledige. Tomme plasser i private barnehager utløser ingen tilskudd og representerer dermed null risiko for kommunene.
Når valgfriheten svekkes, skjer det ikke gjennom at Nordtun vil nekte familiene retten til å søke. Men når regjeringen vil begrense hvilke barnehageplasser familiene kan søke om, er realiteten akkurat den samme.
Private barnehager leverer i dag tjenester med minst like høy kvalitet som kommunale barnehager. De tilbyr et større mangfold av tilbud til barna, og de tilbyr konkurransedyktige lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte. Sykefraværet er lavere, og foreldrene er litt mer fornøyde.
På toppen av dette har Agenda Kaupang beregnet at det offentlig i gjennomsnitt sparer 2,9 milliarder kroner i året på at det offentlige bidraget til drift er lavere til private enn kommunale barnehager.
Dette er en suksess for velferdssamfunnet som politikerne må bygge videre på – ikke rasere.
Jørn-Tommy Schjelderup administrerende direktør PBL (Private Barnehagers Landsforbund)