Min far var lærer. Alt på 70-tallet sukket han over nye skolereformer som fulgte etter hvert statsrådsskifte. «Det er som å snu bunken i en kortstokk», sa han en dag han kom hjem fra Alta gymnas. «Nå skal utprøvd pedagogikk gjeninnføres, fordi statsråden tror at den er ny.»

Fra 1994 har alle norske ungdommer fått rett til videregående utdanning, etter at karakterer tidligere satte nivåkrav for inntak. Men når alle skal gjennom videregående opplæring, og kravene skal senkes slik at ingen faller fra, blir kvalitetsforringelsen åpenbar, samtidig som en voksende andel av elevmassen mangler motivasjon for å delta i undervisningen.

I Alta har svært mange av de som topper inntektslistene sin fagbakgrunn fra den gamle yrkesskolen, før de i unge år tok arbeid som snekkere, elektrikere, rørleggere, maskinentreprenører eller ledere for transportfirmaer.

Mange lite skolemotiverte elever var ifølge deres lærere flinkest i klassen til å løse praktiske oppgaver, selv om motivasjonen for å åpne historiebøkene eller å løse integralligninger var så som så. I enhetsskolen forsøker skiftende regjeringer å få tre- og firkantede klosser ned i runde hull. Det skal mange harde slag til for å lykkes med det.

I en kronikk i Aftenposten 13. mai i år skriver avisens faste spaltist Kjetil Rolness: «Den norske skolen er svært opptatt av trivsel og trygghet. Mindre opptatt av struktur, disiplin og faglig læring. Noe som går ut over tryggheten. Elevene får stadig mer tillit, større frihet og flere rettigheter. Lærerne får stadig flere plikter, større ansvar og mindre handlingsrom.»

21. mai, under overskriften «Rolness’ historiefortelling om skolepolitikken henger ikke på greip», svarer utdanningsminister Tonje Brenna: «Vår skolepolitikk har ett mål for øye: Å sørge for at elevene har det bra her og nå, og forberede dem på samfunnet de skal ut i.» Hun fortsetter: «...vi endrer et rigid system som har lagt press på fastlegene, og som rammer våre svakeste elever hardest.»

Én av Aftenpostens lesere skriver: «Grunnen til at jeg sluttet som lærer i videregående skole i 2010, var nøyaktig det som Kjetil Rolness beskriver.»

En annen kommenterer utdanningsministerens svarartikkel: «Dette blir altfor vagt. Det er umulig å vite hva som konkret ligger i de mange velmente formuleringene. Det som savnes er en minister som gir et troverdig bilde av tilstanden i dagens skole... Vi vil alle at elevene skal ha det bra her og nå. Men om dette er det høyeste, for ikke å si det eneste mål, er Rolness’ kritikk sørgelig treffende.»

Dagen etter Brennas refs av Rolness avviklet de videregående skolene i Norge sin første avsluttende eksamen på tre år. Det gikk ikke bra. Fra eksamensstart gikk det én til tre timer før oppgavene lot seg åpne. I Møre og Romsdal førte datasvikten til at eksamen ble avlyst. Elever i resten av landet krever nå at også deres eksamen blir strøket.

Statsråd Brenna uttrykte i sin artikkel 21. mai ett mål for regjeringens skolepolitikk: Å sørge for at elevene har det bra her og nå, og å forberede dem på samfunnet de skal ut i. Interessant nok er altså fagkunnskap ikke et mål i seg selv, hvis man skal tro statsråden. I tillegg beskriver hun to delmål, og får sluttsummen til å bli 1.

I mitt arbeid som fastlege har jeg, i motsetning til Brenna, ikke tenkt at fraværsgrensen utgjør noe problem. Utfordringen for fastlegene ligger i at eleven må oppsøke et fastlegekontor for å få dokumentert fraværet, der legene stort sett har oppgaver som er mere presserende enn å attestere for forsovelser og fylleangst etter russefeiringen. Hvis helsesykepleiere tilknyttet den videregående skolen hadde stått for attestasjonen ville kanskje en del elever valgt klasserommet i stedet, når de alt var framme?

Internasjonale undersøkelser som Norge har deltatt i, blant dem PISA-undersøkelsene, viser at Norge sakker stadig lenger akterut, og at vi i sum gjør det dårligst i Norden. Finland tilhører toppskiktet internasjonalt når det kommer til kvalitet på undervisningen i skolen. Men også land som Estland, Polen og Slovenia scorer høyere enn Norge.

Et godt utgangspunkt for enhver utdanningsminister vil være å erkjenne at det er en vei å gå for den norske skolen, og at patosfylte floskler ikke har gjort noen skoler bedre. Norge lever ikke godt med at befolkningen generelt erkjenner hvor dårlig det står til lenge før regjeringen gjør det.

USAs president Franklin D. Roosevelt oppfordret den frie verden til å lære av Norge under andre verdenskrig. Men når det kommer til det norske skolevesenet er det neppe oss verden har noe å lære av. Derimot bør Norge ha adskillig å lære av Finland, som stadig scorer høyt i internasjonale målinger for hva elevene faktisk tar til seg av kunnskap mens de går på skolen.

Olav Gunnar Ballo

Kronikken ble først publisert i Kommunal rapport og er publisert med tillatelse.