Regjeringen la 1. mars fram Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024 – 2027. Ut av behandlingen må det komme varsel om økte ressurser, krav til effektivisering og omforente prinsipper for organisering basert på samvirkende brede tjenester lokalt i samspill med viktige høyspesialiserte miljø.
I samme uke behandler Helse Nord styret høringsutkast for videre arbeid med omstilling. Sakene henger tett sammen, ikke minst på ett område, penger. Helse Nord direktør Marit Lind annonserte ved sin tiltredelse at «penger er ikke hovedproblemet til Helse Nord». I dag tror jeg vi alle erkjenner at skal Helse Nord og andre lykkes er både penger og personelløsningen.
Penger må til
Det viser de regionale helseforetakenes styresak i november 2023 med innspill til statsbudsjettet for 2025. I diplomatiske ordelag varsles et stort behov for økte ressurser. Stikkord er underfinansiert kostnadsvekst både på drift og investeringer, tilgang på personell, finansiering av pensjonspremie og kostnader til beredskapsarbeid for å sikre totalforsvar. Under pandemien ble det etablert et stort antall stillinger. De er der fortsatt. Samtidig økte innleiekostnadene i Helse Nord fra 257 millioner kroner i 2019, 526 i 2022 og nærmere 500 i 2023. Også andre av RHFene har noe av dette problemet.
Vi ser en vedvarende forhøyelse av lønnskostnadene i helseforetakene som ikke reflekteres i overføringene til RHFene. For Helse Nord skaper reduserte inntekter (relativt mindre andel av Norges befolkning) og økte kostnader til mange nye medisinerstudenter, store problemer. Dette kommer på toppen av et ufinansiert driftsnivå ved utgangen av 2023 med store underskudd i mange av helseforetakene.
Omstillingsbehovet i 2024 framstår, for mange, som helt urealistisk hvis tilbudet skal være som politisk forventet. Derfor må mer penger til. Skal effektivisering kunne skje samtidig må målene være oppnåelige for at ledere, særlig på klinisk nivå, skal få en meningsfull dialog med fagfolkene. Problemet for politikerne, med å bevilge mer penger, er at det ikke vil gi så mye nytt, det vil bare gå til å dekke allerede eksisterende drift («sorte hull»).
For mye, for fort
Investeringsbeslutninger har betydning for årtier. Som del av tidligere ledelse i Helse Nord må jeg erkjenne, uten at det hjelper noen i dag, at investeringsprogrammet vi foreslo var for ambisiøst både i volum og tid. Erkjennelsen må også gjelde beslutningstakerne i tidligere styrer og helseministre. Særlig gjelder dette bygging og modernisering av sykehus.
Problemet for Marit Lind og dagens ledelse, og til slutt pasientgrupper i nord, er fullstendig mangel på midler til styrking av tilbud, eksempelvis innen psykisk helsevern i Tromsø og Bodø. Like viktig er manglende muligheter for strategiske investeringer på Helgeland og mulighet for å bygge kapasitet, eksempelvis ved UNN, dersom tilbud avvikles/flyttes. De varslede endringer av investeringsreglene med lavere krav til egenkapital, lavere renter etc vil på kort sikt gjøre det lettere (for lett?) å starte investeringer. Faktum er nå som før, at investeringene skal betales. Faren for overinvesteringer, uten nødvendig driftsøkonomisk grunnlag, vil kunne fortsette å være like stort.
Kjerkol sikret helsetilbud og fjernet konflikttema
Helse Nords arbeid med omstilling ble varslet å kunne bli en «mal for arbeidet i resten av Norge». Oppsummert er erfaringene så langt, to viktige ting. Folkelig mobilisering gir effekt, særlig når det ikke er et bredt politisk grunnlag for oppdraget. Strukturendringer gir for små effekter på økonomi og personellbehov hvis det ikke gjøres grep som nedlegging av infrastruktur og hele sykehustilbud.
Endringene i Helse Nord kunne (optimistisk) gi 170 millioner i samlet kostnadsreduksjon. Med 50% gjennomføringsgrad, slik vi ser i mye av omstillingsarbeidet, blir dette små summer når fagfolk, befolkning og politikere drar i lag og mener tilbudet svekkes alvorlig. Statsråd Ingvild Kjerkol sikret, uten å dra prosessen i langdrag, viktige helsetilbud nært der folk bor med sin beslutning om kirurgien i Lofoten og Ofoten.
At dette, i en politisk styrt helsetjeneste, kan beskrives som en «kile inn i omstillingsarbeidet» er en måte å se det på. Alternativt, og mer sannsynlig, er at Kjerkols avklaring gjorde at videre arbeid med økonomisk effektivisering kan drives uten disse konfliktene.
Grunnmuren i helsetjenesten
Statsminister Jonas Gahr Støre ønsket seg på Kommunalpolitisk toppmøte i Trondheim i februar «Et godt sykehusvesen i godt samspill med kommunehelsetjenesten». Dette var nr. tre av hans fem viktigste saker. Behandlingen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan kan stake ut denne kursen. Av alle som trenger helsehjelp får 85-90% prosent det lokalt.
En god helsetjeneste må baseres på det som er nært folk, samvirkende brede tjenester i sykehus og kommuner, i et avklart og forutsigbart samspill med viktige høyspesialiserte fagmiljø.