Oktober 2021 ble jeg mor for første gang.

En normal og fin fødsel, ingenting å klage på fødestedet Hammerfest. Langt fra nære og kjære, men trygt i form av at det var nært hvis jeg som mor og den lille ferske skulle trenge akutt medisinsk hjelp.

Alt gikk fint. Amming. Bleieskift. Sove på skift. Slik gikk dagene på barselstua før hjemreise. Så var vi på vei hjem. Endelig. Før avreise observerte jordmor nøye at barnet ammet fint, og vi snakket mye om hvordan det å amme ville være en stor fordel for både mor og barnet. Jeg var stolt over meg selv og den lille. Vi klarte det. Jordmor nevnte også at en jordmor fra fødestua i Alta ville komme på besøk om noen dager for å følge opp meg og barnet, de skulle ta kontakt så snart som mulig.

«Vi har kurs denne dagen og kan dessverre ikke møte opp hos deg» sa damen i telefon fra fødestua i Alta. Det føltes ok at det ikke ble. Stresset rundt besøk, og det å ha noen som skal observere alt du gjør som mor fristet ikke i dette øyeblikket uansett. I tillegg sa hun at helsestasjon uansett skulle kontakte meg for et hjemmebesøk om noen dager, og at det kunne slåes sammen. Dagene gikk. Det ene brystet utviklet seg til at det så ut som et lite kjøttstykke, og på et tidspunkt trodde jeg brystvorten min skulle falle av. Det var vondt. Jeg husker jeg tenkte at jeg heller ville føde 100 ganger til enn å ha dette såret. Smertene var store. Kanskje det hadde vært fint med et besøk likevel? Helsestasjonen kunne ikke komme de heller. Både på grunn av koronarestriksjoner, men også fordi vår tildelte helsesykepleier var sykemeldt. Jeg ble desperat. Jeg ringte fødestua i Alta, jordmor sa at de ikke hadde tid å se på det. Jeg ble henvist til apoteket for å se om noe der kunne hjelpe meg. Under utdanningen min lærte vi både om amming, ammestilling og hva årsaken til at barnet tok brystet dårlig kunne være. Jeg kunne jo dette, så hvorfor fikk jeg det ikke til? Det føltes som et stort nederlag.

I etterkant klarer jeg heldigvis å ikke tenke på det sånn. Oppsummert ser jeg at det er vanskelig å veilede seg selv når man står oppi en sårbar situasjon. Jeg endte opp med å behandle muskelspenninger på sønnen min selv, og for hver dag som gikk merket jeg bedring på både han og ammingen. I tillegg hadde jeg en venninne som også opplevde problematikk rundt ammingen, og vi fant støtte i hverandre. Det var godt å ha noen å dele tanker og frustrasjon med. Fødestua i Alta stilte ikke opp og helsestasjonen kunne ikke hjelpe de heller. Såret mitt lukket seg etter noen uker med egen kunnskap, og ammingen ble bedre.

Nå har det gått ett år. Det føles litt ut som at man har kommet ut på andre siden igjen. Refleksjonene og tankene rundt det første året som mor har landet. Gjennom svangerskapet mitt var jeg innom 4 forskjellige jordmødre på kontroll. Hos helsestasjonen har jeg og sønnen min vært på kontroll hos fire forskjellige helsesykepleiere, og 2 forskjellige leger på legekontroll. Jeg lurer på om noen av disse kan si at det kjenner oss godt nok at de hadde plukket opp om noe var galt eller hadde endret seg siden sist. Selvfølgelig har vi som foreldre ansvar å si i fra om noe er galt med barnet, men klarer vi bestandig å se på barnet vårt med et objektivt syn? Det klarer ikke jeg.

Dessverre er ikke min opplevelse unik. Tvert i mot. Jeg hører mye historier både fra gravide pasienter og mødre, men også fra venninner og ukjente. Det er stor misnøye. Folk er bekymret. Jeg føler ofte at jeg tar litt av både jordmødrene og helsestasjonen sin jobb med å besvare spørsmål og minske bekymringene hos de jeg møter på behandlingsbenken hos meg. Jeg føler meg heldig som kan lette på mange skuldre før de drar hjem. Tenker at det er bra at det finnes tilbud hos feks. en osteopat, fysioterapeut eller kiropraktor. Men at det er dumt for mange at det ender opp med tilbud som går utover egen lommebok.

Så hvorfor klarer ikke tilbudet her i Alta å strekke godt nok til? Jeg tenker ofte på dette. Skjønner selvfølgelig at det har noe med politikk, økonomi, utdannelse av fagfolk og andre store viktige faktorer. Og jeg skjønner at de som jobber med dette gjør så godt de kan med de forutsetningene de er tildelt. Problemet ligger nok ikke der. Det føles umulig å ikke skrive noe som helst etter gårsdagen nyhet om at helsestasjonen i Alta reduserer tilbudet. Det føles nært både som nybakt mamma, som venninne til mødre og kommende mødre, og ikke minst som osteopat for denne gruppen.

Så da sitter man her igjen med en klump i magen. Hører at noen har fått mindre tilbud om svangerskapskontroller på grunn av mangel av personell. Helsestasjon som nå reduserer tilbudet. Så må man bare håpe at de som kommer etter kan føle seg godt ivaretatt med de nye tilbudene, og at barn kan få den hjelpen de trenger før det kan gi store konsekvenser som kunne vært unngått. Et stort håp. Men et håp som burde være gjennomførbart, vi er tross alt verdens beste land og føde i og vokse opp i. Ikke sant?

Osteopat Marianne Johansen

Innlegget ble publisert på Osteopat Marianne Johansens facebookside.