Debatten på NRK kan engasjere og irritere, slik politiske ordskifter gjerne gjør. En sjelden gang kan det sjokkere.

Det skjedde på tirsdag. Da hadde redaksjonen og programleder Fredrik Solvang samlet modige og ærlige privatpersoner i studio, medmennesker som av ulike grunner hadde store økonomiske problemer og evig nok med å skaffe mat til seg og sine.

Denne kvelden var prisstigningen og dypt alvorlige kriser og konsekvenser noe mer enn kjølige grafer, men var erstattet av mennesker av kjøtt og blod, som er sjanseløse i glefsende ulvetider. Når det er saldo på noen kroner, kan følelsene svinge fra skam til bunnløs sorg over at minstemann ikke kan spise seg mett.

De har regninger som innhenter dem før eller siden, uten at oppfyllingsgraden på konto har samme kurve som prisene på strøm og mat. Med sine sterke private vitnesbyrd sto de rakrygget for å fortelle det som må sies å være hverdagshistorier, uten noen grunnrentelobby i ryggen. De var bare nakent ærlige.

Det kan være angst som rammer blindt, det være sykdom som tvinger folk i kne, på jakt etter restevne som arbeidstaker. Den samme restevnen som kan føre til at du får inndratt dagpenger i neste brev fra NAV.

Det lå mange tårer latent, både i studio og foran skjermen, vil jeg tro. Til og med programleder Solvang hadde gråten i halsen.

Det kom fram ting som er opprørende, men sjokkerende ble det først da det sakte, men sikkert ble klart at redaksjonen hadde gjort iherdige forsøk på å få tak i representanter for regjeringen, de som akkurat nå har hendene på rattet og dermed får det slitsomme oppdraget med å forklare hvorfor det har blitt sånn.

Det er en del av jobben. For våre ombudsmenn vil det alltid være mer enn solskinnshistorier, da får de eventuelt hutre seg gjennom virkeligheten når folk stiller opp. Med mange spørsmål og få svar.

Vi vet at det er krig i Europa og at det er energikrise. Vi vet at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ubehagelige meningsmålinger, men det er ikke noen god ide å bli kollektivt utilgjengelig når medmennesker blottlegger sine verste mareritt.

Det er akkurat der og da det gjelder å stille opp, svare på spørsmål om hvorfor systemet slår så feil ut.

Finansministeren kunne til og med  i lys av dette forklart hvorfor det er behov for grunnrente og omfordeling.

Finnmarkingen Kirsti Bergstø hadde en politisk stemme som bar langt denne kvelden, Det var klare og tydelige beskjeder, men om samarbeidspartiet SV lykkes i forhandlinger med regjeringen, er selve prøvesteinen.

En prioritet må være å forhindre kutt i opptjeningsperioden for dagpenger, som akkurat nå framstår som et bøllete grep for å spare 200 millioner kroner. I motsatt fall kan en representant for regjeringen i førjulstiden ta turen inn i studio til Fredrik Solvang for å forklare logikken til de tusenvis som trenger mer enn festtaler.