Både myndigheter og regionale politikere har rippet kraftig i øvelsen folkestyre. Tre linjer i en protokoll er ingen søknad om reversering av et stortingsvedtak og bør heller ikke få stempelet godkjent før en skikkelig prosess er gjennomført.

I et intervju med Altaposten var kommunalminister Bjørn Arild Gram overtydelig på at det de hadde fått fra Troms og Finnmark ikke var en søknad om å skille de to fylkene. Inndelingsloven krever en helt annen framgangsmåte. Gram hadde i et eget skriv til aktuelle fylkeskommuner laget en oppskift for veien videre og klargjorde at det ikke er mulig å kutte noen svinger for å komme raskere i mål.

Overfor Altaposten slo Gram fast tre viktige forhold som måtte være innfridd: At søknaden var basert på grundig utredning, at berørte ble hørt og at kun fylkestinget kunne vedta å sende en slik søknad. I forhold til høring, understreket Gram at kravet ikke var folkeavstemning, men at høringen måtte kunne synliggjøre folkets mening.

Etter et møte med fylkesrådsleder og representanter for fylkeskommune kan det ser ut som ministeren endret mening. Nå er de tre linjene en søknad, og en søknad som han går god for at departementet har innvilget. Uten at det er gjort utredning, uten høring og uten at offentligheten har fått vurderinger rundt konsekvensene av at «søknaden» er innvilget.

De store spørsmålene bør utredes: Vil Finnmark bli reddet fra avfolkning om vi får et fylkesting kun med finnmarkinger? Vil vi være bedre rustet til å takle utfordringene om vi har en egen administrasjon?

Mange mener at erfaringene ikke er udelt positive? Byråkrater i Vadsø har låst oss til en kontrakt med Boreal som skaper enorme utfordringer langs kysten, og som er i ferd med å avfolke bygdesamfunnet Årøya.  De juridiske prosesser fylkeskommune viklet seg inn i er ikke glemt. Arbeidskonflikten ved Alta videregående skole og driften av Finnmarkshallen i forhold til ESA-regelverket, er grelle eksempler.

I disse dager er fortvilelsen stor over at pengene ikke strekker til for å opprettholde linjer og tilbud ved de åtte videregående skolene i Finnmark.  Det kan forsterke seg ytterligere fordi «gammel moro» har gitt ekstrem gjeld per innbygger og dyre strukturer som ikke er tilpasset elevtall.

Vanlige folk må stille seg spørsmålet; har to år med Troms og Finnmark fylkeskommune gjort at de er blitt mindre altaværinger, mindre finnmarkinger og mindre tromsværinger? Er svaret ja, har de som krever skilsmisse et argument.

Det er også mulig å løfte blikket. Viken er i en prosess for å vurdere oppløsning. Som grunnlag har de vedtatt en omfattende høringsrunde med samtlige kommuner, en konsekvensutredning med både ulemper og fordeler, med sterk involvering av innbyggerne. Det er demokrati i praksis.

I Alta er det ulike meninger om hva kommunen bør gjøre dersom oppsplittingen blir gjennomført. En ting de fleste er enige om, er at konsekvensene må på bordet, både fordeler og ulemper, så kan vi alle gjøre opplyste valg.

Det er gledelig at den nystartede organisasjonen «Alta i Finnmark» vil være pådriver for faktabasert debatt. I denne debatten bør det også være et samlet krav til fylkestinget at det utredes om det er mulig å ha en Finnmark fylkeskommune uten Alta.

Jarle Mjøen

Politisk redaktør