I dagens Norge er det ikke vindmøllene, men reindriften, som er den største trusselen for miljøet.
Den lille sjøsamiske bygda Nervei i Gamvik kommune har drøye 30 innbyggere. I 2008 leverte bygdas befolkning 150 tonn med sløyd fisk for salg, svarende til en eksportverdi på nærmere 10 millioner kroner.
Samme år oppstod en konflikt mellom bygda og reinbeitedistrikt 13, betinget av at befolkningen i Nervei ønsket å lage en 14 km lang vei mellom bygda og eksisterende veinett i kommunen.
Både Finnmark fylkeskommune og fylkesmannen i Finnmark støttet at veien burde bygges. Men 2. februar 2009 tapte Nervei mot reinbeitedistrikt 13 i lagmannsretten og ble dømt til å erstatte tapt beiteland overfor reindriften.
Nervei har fortsatt ingen skikkelig veiforbindelse til resten av kommunen, kun en grusvei av dårlig standard, som i stor grad er laget på dugnad. Den er ikke kjørbar for personbiler.
Reinbeitedistrikt 13, som vant rettssaken mot befolkningen i Nervei i 2009, har en begrensning i sitt lovlige reintall på 10.000 rein. Men distriktet har ikke vært under myndighetenes fastsatte krav til reintall siden driftsåret 2002/2003.
Et forsøk fra myndighetene på å telle antall rein i distriktet i 2022 strandet på manglende vilje fra reineierne. Kostnadene i forbindelse med reintellingen endte til slutt på 18,5 mill. kroner. Hvor mange rein som er i reinbeitedistrikt 13 kan imidlertid norske myndigheter fortsatt ikke si noe sikkert om, 39 år etter at det øvre reintallet på 10.000 rein ble fastsatt.
I 1975 fikk reindriften statlige tilskudd på 2,9 millioner kroner (svarende til 13,0 mill. 2021-kroner). I 2021 var tilskudd og erstatninger fra staten økt til 222 millioner kroner.
Mellom 1992 og 2000 ble det bygd 700 km med nye reingjerder bare i Vest-Finnmark. Gjerdeprosjektet ble vedtatt gjennomført mot innstillingen fra de ulike høringsinstansene i Finnmark, inklusive faginstansene innen reindriftsadministrasjonen.
Det finnes mer enn 200.000 trykkimpregnerte gjerdestolper til å holde reingjerdene på Finnmarksvidda oppe. Stolpene er impregnert med kobber, krom og arsen og er så giftige at de klassifiseres som spesialavfall. Stokkene antas å ha en levetid på omtrent 50 år, men hele tiden siger det giftig impregneringsmateriale ned i grunnen rundt stokkene. Lange strekninger langs gjerdene er marken så nedbeitet, nedtråkket, nedkjørt og nedslitt at vegetasjonen er borte.
Til sammenligning har de vindmølleparkene som til nå ha blitt bygget i Finnmark, vært underlagt strenge konsesjonsvilkår, der hensynet til naturen har veid tungt. Når konsesjonsperioden er over skal naturen settes tilbake i den stand den var før møllene ble satt opp.
I mellomtiden vil vindmølleparkene bidra til å produsere ren kraft, med mål om reduserte klimautslipp og redusert global oppvarming. Bare i år har klimaendringene ført til milliardskader langs norske vassdrag og innsjøer, og til branner etter overoppheting både i Sør-Europa og på Hawaii, der menneskeliv har gått tapt og byer er lagt i ruiner.
I Finnmark og på Fosen vandrer reinsdyrene langs veien til vindmøllene, og legger seg til ved foten av dem. Tamrein er ikke villrein, og kan klappes hvis man vil. Bare under kalvingen skiller reinens adferd seg vesentlig fra sauens, noe det tas hensyn til gjennom stans av vindmølleparkene i kalvingstiden. Deretter trekker både kalv og simle inn til bygd og by, til gressplener og gravlunder, der de beiter ufortrødent videre.
På Fosen ble det etter godkjent statlig konsesjon bygd 151 vindturbiner, med drift fra 2019. Disse produserer årlig rundt 1.8 milliarder kilowattimer (1,8 TWh), svarende til 60 prosent av kraftbehovet for å elektrifisere Melkøya. Vindturbinene på Fosen har kostet seks milliarder kroner å bygge.
Det er omtrent 2.100 reinsdyr på Fosenhalvøya, innenfor et areal på 4.339 kvadratkilometer, eller 2 kvadratkilometer per reinsdyr. Arealet vindmøllene beslaglegger utgjør 60 kvadratkilometer, eller 1,4 prosent av det tilgjengelige reinbeiteområdet.
En riving av vindturbinene på Fosen tilsvarer 3 mill. kroner per reinsdyr, kun knyttet til turbinenes byggekostnader. Men beløpet som tapet av kraftproduksjonen vil utgjøre gjennom konsesjonsperioden på 25 år er langt høyere.
Til sammenligning leverte reineierne på Fosen i 2021 3.351 kilo produsert kjøtt, til en samlet verdi av 275.000 kroner.
Men verken bygda Nerveis kamp for vei eller Fosen Vinds ønske om å drive med kraftproduksjon møtes med rasjonelle analyser av rettsapparatet.
I stedet trumfer Norges selvpålagte urfolksforpliktelser all rasjonalitet, langt over grensen til det absurde. Dette illustreres også av at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, som burde være de første til å støtte etableringen av vindmølleparker, i stedet setter seg ned og protesterer mot det grønne skiftet.
Slik sett samsvarer kampen mot dagens vindmøller den Sancho Pancha førte i Cervantes roman Don Quijote alt på 1600-tallet. Også den gang ble vindmøller forvekslet med onde kjemper.