Det er all grunn til å gratulere Sannhets- og forsoningskommisjonen med en imponerende innsats. Hadde rapporten vært delt, ville sjansen for at den ble lagt i de departementale skuffene vært langt større enn det som nå ligger på bordet.
En delt rapport ville også vært et svakt grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikken. Den viktigste forutsetninga for å kunne ta det nødvendige oppgjøret med fornorskningspolitikken, er å bli omforent enig om hva som har skjedd, - så langt det kan gjøres.
Lokalt og regionalt har den heteste debatten særlig vært knytta til «hvem var her først?»-problematikken koblet til urfolksbegrepet, og til spørsmålet om likhet/rettferdighet/likebehandling i etnopolitikken og når det gjelder rettigheter til land og vann. Jeg skulle gjerne sett kommisjonen drøfte om det mulig å oppnå likeverdighet dersom etniske minoriteter skal behandles likt med majoritetsbefolkninga?
Rapporten tar i den historiske gjennomgangen utgangspunkt i rikssamlinga fra ca år 900. Jeg hadde ønska noen avsnitt om tida før, bygd på arkeologisk materiale. Det hadde nemlig fått fram at det fantes folk og kulturer i disse områdene lenge før det er meningsfullt å snakke om nordmenn, samer eller kvener.
Bringer rapporten så noe nytt? Så absolutt. Så langt jeg vet er dette den første samla framstilling av fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess som omfatter alle nasjonale minoriteter og urfolk, og som fører framstillinga helt fram til i dag. For meg var bl.a. mye av det som dreier seg om helse/helsevesen og helsepolitikk nytt og tankevekkende. Skogfinnene kunne jeg skammelig lite om før jeg leste rapporten, og jeg kan litt mer om reinnomadismen og forstår litt mer av kompliserte driftsforhold i reindrifta etter å ha lest rapporten.
Kommisjonen har skaffet ny kunnskap om hvordan språkskiftet her skjedde over korte tidsrom som et resultat av en aktiv og pågående språkpolitikk og hvordan fornorskningspolitikken hadde virkninger lenge etter at den offisielt var avslutta. Parallelt med kommisjonens arbeid ble det samlet inn et imponerende stort muntlig materiale fra mennesker som ble utsatt for fornorskningspolitikken. I rapporten sies det at personlige historier utgjør «ikke et representativt utvalg», men representasjonsproblematikken er ikke diskutert ut over det. Det som nå ligger her av personlige historier er likevel mer enn nok for å forstå hvilke personlige belastninger fornorskningspolitikken innebar. Det er umulig å ikke bli berørt av dette materialet.
Fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess
Fornorskningspolitikk er den bevisste, intenderte politikken for å assimilere samer og finskspråklige minoriteter, ikke minst gjennom et språkskifte. Fornorskningsprosess er et begrep som også omfatter de uintenderte følger av f.eks økonomisk politikk, sosialpolitikk og kulturpolitikk. Men distinksjonen mellom intensjon og konsekvens er bare sporadisk trukket inn i drøftingene.
Rapporten inneholder noen gode analyser som viser konkret hvordan fornorskning kan skje som konsekvens av velment, men feilslått politikk. For eksempel i avsnittet om reindriftens politiske og økonomiske integrasjon i det norske samfunn. Tusenkroners-spørsmålet er likevel: Ville økonomi og velstand kunne vært like høy om en hadde drifta på tradisjonell måte?
Hva med kulturelle og økonomiske moderniseringsprosesser som ikke er politisk styrt? Og hva med velferdspolitikken og sosialpolitikk, kan den føres uten at den virker uniformerende i en eller annen forstand, når det gjelder verdier, vaner, kultur, og dermed fornorskende for landets minoriteter?
Og kan og bør alle kulturtap forårsaket av for eksempel velferdspolitikk rettes opp? Skal alle kulturtrekk bevares? Dersom en knytter identitet/etnisitet for sterkt til bestemte kulturformer, står en i fare for å essensialisere kulturen. Rapporten har noen gode refleksjoner om etnisitetsbegrepet hvor denne essensialisme -problematikken drøftes eksplisitt, men det trekkes ikke inn i analysene av bl.a. reindrift og i avsnittene om sjøsamisk/fjordsamisk fiske etter det jeg kan se.
Sannhet og forsoning
Sannhet og forsoning er meningstunge, alvorlige og forpliktende begreper. I motsetning til sannhetsbegrepet har kommisjonen drøftet forsoningsbegrepet eksplisitt, men jeg stiller meg undrende til argumentasjonen for et forsoningsbegrep uten tilgivelse slik kommisjonen gjør.. Jeg tror det mer hadde kledd rapportens nøkterne og lavmælte språk om en hadde nøyd seg med undertittelen, « - grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner».
Nå mener jeg selvfølgelig ikke at en ikke skal forvente at noe blir gjort, ikke minst for å styrke minoritetsspråkene. De personlige historiene om språktapet viser at dette er det ømmeste punktet i nasjonalstaten Norges behandling av sine nasjonale minoriteter og urfolk.