Vi tror ikke grasrota i idrettsbevegelsen kan leve med at sentrale verdier settes i spill, verken før, under eller etter arrangementene. Fortsetter det i samme tralten, som er avslørt grundig de siste årene, tror vi nasjoner, folk flest og ikke minst tv-stasjoner vil vende ryggen til kostbare rettigheter.

Når pengene rår, tror vi at frafall av sponsorer og tv-seere er det som gjør inntrykk på de som styrer. For å få snøballen til å rulle, trengs det modige og ærligere ledere, som vår egen fotballpresident Lise Klaveness eller Linda Hofstad Helleland som hadde meningers mot som visepresident i antidopingbyrået WADA.

Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt ga også blaffen da hun skulle se landslaget i aksjon tirsdag, og fant fram kjolen i regnbuefarger, Noen må gjøre en forskjell og gå opp løypa. Før eller siden.

Qatar-VM i fotball har blitt en påminnelse om at mange forbund og idrettsledere befinner seg i en selvrettferdig boble, uten evne eller vilje til å tilpasse seg en transparent og moderne virkelighet, der eksempelvis fair play, miljø og  menneskerettigheter respekteres og blir den opplagte malen for hva som kan være grunnlaget for regelsett, blant annet når det gjelder tildelinger av arrangementer. På den måten kan også idretten få en unik mulighet til å hjelpe kloden til å snurre i riktig retning.

Det er en god ting at idrettsbevegelsen fungerer på tvers av landegrenser og kulturer. Det er derfor mange ønsker å dempe politiske motsetninger i idretten, vel vitende om at aktivitet og mellommenneskelige relasjoner tidvis har få felles arenaer. Kultur og idrett er møtesteder for endringer til det bedre, men det forutsetter at verdier er noe mer enn festtaler.

Aggressive krigshandlinger og alvorlige brudd på menneskerettigheter kan ikke kostes under teppet. Russlands angrep på Ukraina har med god grunn blitt møtt med utestengelse, men det ligger en hulhet i at landet fikk anledning til å arrangere vinter-OL i Sotsji etter annekteringen av Krim. Kinas strukturelle brudd på de samme menneskerettighetene stanset ikke to olympiske idrettsfester velsignet av OL-charteret.

Det er med andre ord behov for felles kjøreregler, gjerne tuftet på mange av de verdiene som har blitt forvaltet av FN. Vi kan ikke skjønne at idretten har interesse av særegne, kontroversielle verdier med seg i lasten, selv om de har eierskap og selvbestemmelse.

Det betyr naturligvis at tilretteleggingen for arrangementer ikke blir en kamp på liv og død under stadionbygging, eller at arrangører og vertskapsnasjoner kan tillate seg å utestenge mennesker basert på etnisitet, kjønn, legning eller lignende faktorer.

Å nekte bruk av kapteinsbind med regnbuefarger er en anakronisme på linje med pålegget om lettkledde kvinnelige utøvere i beach-håndball eller beach-volleyball. Det er pinlig og uakseptabelt og vil ikke være gangbart eller bærekraftig i en verden med klokere generasjoner. De vil også før eller siden kreve helt andre miljøstandarder.

Vi håper og tror idretten tar ansvaret og egenhendig tar de grepene som er nødvendig for å at verdigrunnlaget skal være gangbart. Dette er verdier som er avgjørende for foreldre og barn når de skal finne sine aktiviteter.

Fotballen har spesielt stor makt og har en egen evne til å gå sine egne veier, som da en egen superliga for pengesterke europeiske klubber var i ferd med å bli en realitet. Det er også smertelig for oss som har et nært forhold til engelsk fotball, at økonomisk doping og sportsvasking nærmest er hovedregelen i Premier League.

Når den ubehagelige sannheten er nær og treffer deg i bakholdet, som et pling fra tippekampen 70-tallet, blir hver og en av oss blir innhentet av noen vanskelige verdibaserte beslutninger. Vi tror det blir verre og verre for idretten å forsvare ukloke holdninger.