Det har seg slik at Pasientfokus og jeg er på Stortinget for å kjempe for kvinners rettigheter. Du vet det - ikke sant? De fleste av oss har hørt ordene før: Kvinnesolidaritet, likestilling og feminisme. Det er muligens de mest brukte ordene fra politisk hold i Norge i dag, 8. mars.
Det har seg slik at kvinner fra Alta, Kautokeino og våre distrikter har levert dugnad i generasjoner, allikevel krever flertallet på Stortinget og i Regjering at våre kvinner skal fortsette å levere mer dugnad - både når kvinner skal føde og når de skal ivareta familiens eldre. At kvinner har 140 til 280 kilometer reisevei for å føde – i storm og i stille – det er dugnaden det kreves at kvinner gir – en dugnad som koster kvinnene trygghet og gir en spenning som ikke er forenelig med omsorg i en sårbar tid. Det er også en dugnad som koster pappa og besteforeldre engstelse, men selvfølgelig også glede.
Men så er det slik at laks og gravide kvinner har en ting felles - de har det begge travelt.
Men mens laksen er dau på sin vei til det Europeiske markedet – er kvinnene høyst levende og må legge all tillit i hatten for prehospitale tjenester på sin lange reisevei til en fødeavdeling.
Vår bestemor, Astrid, var Russeluftkvinnen fra Alta, som levde livet sitt på Varangerhalvøyas skrinne bredder. Som fiskarbonde sammen med bestefar - og mamma til syv tok hun i mot lam, kalva, føll og små barn.
Bestemor brukte å si at det blir aldri bedre for oss kvinner før det blir kvinnelige politikere. Ho hadde tru på at kvinnelige politikere ville forstå å endre kvinnenes muligheter til god kvinnehelse og trygge fødsler i Norge – også i Finnmark.
Bestemor levde i håpet, men ho fikk ikke oppleve at 50 prosent av partiledere i Norge er kvinner. Hun fikk heller ikke oppleve at antall kvinner på Stortinget i inneværende periode er cirka 45 prosent. Bestemor fikk ikke oppleve å se at kvinnelige helseforetaksledere, partiledere, kvinnelige statsministere, og helseminister ikke løfter kvinners rettigheter til trygge fødetilbud opp – og høyt fram – på dagsorden.
Hva ville hun ha sagt hvis hun visste at kvinner med makt har vært med på å gjøre eldre og yngre kvinner, babyer og familienes rettigheter til en salderingspost i nasjonalbudsjettet? I stede for en optimistisk velkommen til fremtidens barn som skal videreføre befolkningstallet i Norge. Bestemor Astrid fikk heller ikke oppleve at jeg, ett av hennes barnebarn, kom inn på Stortinget for å kjempe de sakene hun selv mente var viktig. Hva hadde hun sagt hvis hun så at kvinner i den norske regjering og på Stortinget ikke lytter til kvinner fra Alta og Kautokeino sin rettmessige kvinnekamp for en fødeavdeling i hennes fødekommune Alta, Finnmark største by? Bestemor var seig og målrettet – jeg håper jeg har arvet hennes styrke og pågangsmot.
Det kan ikke være slik, gode kvinner, at vi kvinnelige politikere påfører kvinner en ekstrabelastning som gir alt annet enn trygg omsorg for kvinnen, barna og familien. Kjære gode folk – det er vel noe kvinnelige politiske ledere i det minste kan gjøre noe med
«Til kvinner er vi født» fra diktsamlingen «En eller to eller hundrevis av søstre» skriver Inger Hagerup følgende:
Vi vil at livets gode ting skal skje,
at styrken skal gi svakheten sin hånd,
at menneske skal hjelpe menneske.
Vi vet at livet selv vil ha det sånn.
Gode kvinner: Vi må stå sammen i kampen. Gratulerer med dagen!