Jonas Gahr Støre er ikke den første statsministeren som må skifte ut ministre i fart, men kunne nok tenkt seg å bruke den tilmålte tida annerledes. Et halvt dusin statsråder har vandret ut av regjeringskvartalet etter tabber og lovbrudd, som går på tilliten løs.
Det er en tillitsbrist som ikke bare angår statsråden og den aktuelle saken, ettersom hele ordskiftet og demokratiet hviler på noen helt grunnleggende fellesverdier.
Som tillit og troverdighet, som må fortjenes over tid, men også rettferdighet og likhet for loven. Det er et stort ansvar å ha med seg i hverdagen, blant annet fordi man bærer med seg felles politisk og demokratisk kapital inn i boet. Tilliten kan smuldre raskt på nådeløst vis, slik vi har vært vitne til den siste tida.
Når det stilles spørsmål ved habilitet og rettskaffenhet hos våre mest betrodde representanter, havner gjerne hele politikerkorpset på prøve, uansett nivå. Det blir et kollektivt tillitstap som må gjenvinnes og det er ingen god situasjon for samfunnet som helhet.
Når vi forvalter strenge regler for juks i akademia og høyere utdanning med hard hånd, blir det rene svalestupet hvis de som sitter med makta ikke er i stand til å forholde seg til regler som gjelder for alle.
VG har sett nærmere på hvordan studenter i Norge blir fotfulgt ved mistanke om juks. Mellom 2018 og 2022 ble minst 3.800 studenter anklaget. Kontroll og oppfølging er naturligvis en viktig del av hverdagen i våre utdanningsinstitusjoner.
Utdanning, kunnskap og karaktersetting handler etterhvert om en grenseløs, global standard, der juks ikke kan tas lett på, selv om regler og tradisjoner kan være noe forskjellige.
Denne forventningen gjelder oss alle, også for populære og hardt arbeidende politikere, som Sandra Borch fra Senterpartiet. Med ansvar for høyere utdanning var det klokt å trekke konklusjonen raskt.
Borch har etter vår mening gjort en solid jobb i regjering, ikke minst som landbruksminister og ansvarlig for reindrifta. Det har vært noen tøffe tak de siste årene.
Borch har vært en viktig stemme for regjeringen, landsdelen og distriktene, men i bunnen må altså tilliten være urokkelig.
Desto viktigere å ta støyten, beklage og trekke seg fra posten, vel vitende om eksempelets makt også er avgjørende for rollens legitimitet. Det handler om ringdansen av ansvar som krever konsekvens.
Det settes noen standarder for oss alle i et mer gjennomsiktig og krevende samfunn. Kanskje det gjør det ekstra tøft å påta seg politiske verv eller profilerte arbeidsoppgaver – men vi tenker at det også kan ha med seg noen viktige dyder.
Å se mellom fingrene på feil og tillitsbrudd vil være en bjørnetjeneste mot det nivået og ambisjonene vi mener et transparent samfunn ønsker å ha med seg videre