22. januar 2024 valgte Støre-regjeringen på en skammelig måte å intervenere i Karasjok-saken ved at regjeringsadvokat Henrik Vaaler sendte regjeringens partsinnlegg i den pågående Karasjok-saken til Høyesterett. Begrepet «Støre-regjeringen» vil benyttes så langt det passer. Selv med en Høyre/Frp-regjering ville det ikke har vært noe bedre, snarere tvert i mot.
Partsinnlegg fremstår utelukkende som støtte for Finnmarkseiendommen-FeFo. Dette kommer klart frem ved at partsinnlegget er gjort under henvisning til tvistelovens § 15-8 prosessvarsel. Av denne bestemmelsens (1) kommer det frem at, og hitsettes; " Skriftlig innlegg til å belyse allmenne interesser som en sak reiser, kan gis av b) et offentlig organ innenfor sitt ansvarsområde".
Av dens (2) fremkommer det at «Innlegget gis ved prosesskriv. Retten kan ved kjennelse tilbakevise innlegget hvis det i form, omfang eller innhold er dårlig egnet til å belyse allmenne interesser i saken. Blir innlegget ikke tilbakevist, inngår det i avgjørelsesgrunnlaget i saken og oversendes partene.»
Høyesterett kommer aldri til å tilbakevise partsinnlegget (prosesskrivet) da Høyesterett ikke har noen kompetanse på samiske forhold, og der av blir å oversendes partsinnlegget til partene og således blir partsinnlegget en del av saken. Den eneste som hadde samisk kompetanse er dessverre fratrådt. Man må også huske på at norske lover er laget av nordmenn, til bruk for nordmenn og tolkes og anvendes av nordmenn på samiske forhold som de intet kunnskap har om.
Høyesterett kommer derfor til å gi FeFo medhold da de mest sannsynlig kommer til at ankemotparten ikke kan vinne rett ut fra rettsinstituttet «Alders tid bruk». Noe som domstolene opp gjennom tidene kun har vært gitt til den sørnorske bondestand. Kun i Selbu, Manndalsdommen, bedre kjent som svartskogdommen, ble nevnte rettsinstituttet benyttet, og aldri siden.
At man tydeligvis fortsatt holder fast ved den gamle holdningen kommer også klart til uttrykk av det hemmeligstemplede regjeringsnotatet av 15.6.2016 fra Same- og minoritetspolitisk avdeling i kommunal- og moderniseringsdepartementet, og som ble avslørt av NRK den 23.3.2017.
At justisministeren, som selv er jurist ikke stanset regjeringsadvokaten, viser en total mangel på politisk ryggrad og manglende nødvendig innsikt.
Etter å ha gjennomgått partsinnlegget er det skremmende å se at Støre-regjeringen fortsatt holder fast ved tidligere tiders skammelige oppfatning av at befolkningen i Finnmark fortsatt er evneveike og dermed ikke er i stand til selv å forvalte utmarka, men må ha hjelp til det av Herrefolket (regjeringen).
Dette kommer klart til uttrykk i hele partsinnlegget. Men den skammelige holdningen forsøkes dekket over gjennom at «Staten er opptatt av at interessene til alle som berøres av saken ivaretas, herunder befolkningen i Karasjok, reindriften og andre samiske interesser og innbyggerne i Finnmark generelt.»
Vi husker alle forslaget om at staten skulle ha en styrerepresentant, men den ble det heldigvis ikke noe av. For riktig å sukre krokodilletårene er Støre-regjeringen bekymret over at finnmakslovens § 20 ikke vil komme til anvendelse på utmarka i Karasjok dersom befolkningen i Karasjok skulle bli herrer i eget hus.
Av finnmarkslovens § 20 fremkommer det og hitsettes «Finnmarkseiendommen har ikke vern mot at dens rettsstilling eller rettigheter endres, innskrenkes eller oppheves ved lov.» Hvis så skulle skje at Høyesterett skulle stadfeste Utmarksdomstolens dom vil Herrefolket miste sin klamme hånd over befolkningen i Finnmark, og i særdeles samene.
Dessuten ville Herrefolket miste retten til å ekspropriere befolkningens grunn til vindmøllesvineriet sitt. Uansett utfallet av dommen, bør bestemmelsen fjernes, da den ikke er i samsvar med lovens formål og lovgivers uttalte hensikt om at utmarka skal tilbakeføres de egentlig berettige. Med andre ord talte lovgiver her med to tunger under lovforarbeidet og som senere ble konfirmert av Stortinget. Regjeringsadvokaten slår også om seg med latinske ord «sui generis karakter» som betyr at «noe er så særpreget eller spesielt at den enkelte forekomst blir å anse som å være av sin egen kategori.» hva man legger i begrepet «særpreget» eller «spesielt» er heller svevende.
Dette bekreftes av finnmarkslovens § 27 syvende ledd om at og hitsettes «Finnmarkseiendommens beslutninger om innskrenkninger som nevnt i femte og sjette ledd kan påklages til departementet etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Departementets avgjørelse kan ikke påklages.»
Her ser vi tydelig at Herrefolket fortsatt skal ha sin klamme hånd over befolkningen i Finnmark. At på til er departementets avgjørelse endelig. Dersom klager ikke er enig i avgjørelsen, må klager altså reises sak for de ordinære domstoler. Og hvem har råd til det mot den rike stat? Ingen.
Videre gråter Støre-regjeringen sine krokodilletårer over at finnmarkslovens § 25 og da særlig første ledd, forsvinner hvis Utmarksdomstolen dom stadfestes. Bestemmelsen lyder og hitsettes «I samsvar med reglene i kapittelet her og innenfor de rammer som følger av annen lovgivning, har enhver på Finnmarkseiendommens grunn adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre samt plukking av multer til egen husholdning.» Her unnlater regjeringsadvokaten å opplyse om at bestemmelsen i realiteten gir alle EU/EØS-bergerne fri adgang til å drive jakt, fangst og fiske på Finnmarks befolkningens grunn. Dette følger av EU-retten, som har forrang frem enhver nasjonal rettsnorm i tilfelle motstrid. Det følger av EØS-lovens § 2 første punktum. Støre-regjeringen burde heller bekymre seg at samtlige EU-borger har fri adgang til herlighetene i finnmarksnaturen. Selv ikke FeFo kan hindre det. Men unionistene har jo bøyd nakken for herren i Brüssel siden jan 1994.
At Støre-regjeringen, og også hittil Høyesterett i sine to politiske skandaledommene (Saragruppen og Nessebydommen) velger å se helt bort fra ILO § 3, er direkte oppsiktsvekkende men ikke overraskende. For øvrig uttalte FeFos prosessfullmektig under Nessebysaken, at «samene skulle være glade for at de lærte norsk». FeFo har hittil ikke tatt avstand fra denne skamløse uttalelsen.
Det er videre bemerkelsesverdig at regjeringsadvokaten ikke har problematisert at finnmarkslovens § 19 om at utmarka i Finnmark kan legges ut til nasjonalparker etter reglene i naturmangfoldlovens kap.V, områdevern, §§ 33 flg. til nasjonalparker. Riktignok viser bestemmelsens § 19 at bruksrettshavere «kan kreve erstatning for økonomisk tap etter naturmangfoldlovens § 50». Men det er den som krever slik erstatning som må synliggjøre et slikt tap. Alle vet jo at staten vil bestride alle slike krav for å slippe unna erstatningskrav.
Overnevnte innebærer at staten, dersom Høyesterett gir FeFo medhold i anken, i prinsippet vil ha full råderett over grunnen i Finnmark, som de feilaktig har hatt gjennom hundrevis av år. Og FeFo, som den nye Kongsherren og statens forlengende arm, kan regjere så lenge staten tillater det.
Skulle Høyesterett gi FeFo medhold, innebærer det samtidig at rettskartleggingen er lagt død for all fremtid. Finnmarkskommisjonen kan ved en slik dom nedlegges, da det vil være meningsløst å bruke tid og penger på ingenting. Dermed vil finnmarkingene (samene)fortsatt være leilendinger i eget fylke.