Hatten jeg har på forteller at jeg verken er jente/dametrener eller journalist. Jeg har ingen bindinger, og er i denne sammenheng kun en observatør på sidelinja.

Min hjertesukk fra sidelinjen i denne sammenheng er kun et sterkt ønske om at jenter/damer skal få oppleve alle de positive sidene ved lokalfotballen som guttene/herrene. Da trenger vi fotballedere som tar utfordringen i jentefotballen på alvor, og ikke minst trenger vi ledere i fotballforbundets høyborg på Ullevål som lytter til de utfordringer som Finnmark har: Vi er for få hoder i fylket, og på fotballbanen har vi for få bein.

Utfordringene blir forsterket av at Finnmark fotballkrets ikke ser at rigid oppfølging av et regelverk som ikke er tilpasset vår demografi, snart gjør at jentefotballen kun utøves i noen få klubber. Det betyr at en rekke spillere, og potensielle trenere og ledere som er villig til å gjøre en jobb for jentefotballen, blir stoppet.

Det handler om at klubber som ikke har nok spillere til å kunne stille lag i enkelte klasser samarbeider med en naboklubb, men får nei av fotballkretsen. Dette er det konkrete tilfeller av både på gutte- og jentesiden i Alta. På guttesiden er regelrytteriet ikke like dramatisk. Her er det tross alt flere potensielle spillere, og ikke like mange lag må trekkes. På jentesiden er grunnlaget ofte marginalt, og samarbeidslaget på J15 mellom Tverrelvalen/Nerskogen ble eksempelvis stoppet av et nei fra fotballkretsen.

Regelverket som stoppet samarbeidslaget, som hadde en fantastisk utvikling i sesongen 2022 basert på dedikerte trenere og ledere, ble riktignok ikke kretsmestre, men enda viktigere var at de avsluttet sesongen med flere spillere enn de startet. I år er laget lagt ned fordi det kom opp så mange spillere fra J13 i NIL at de kunne stille eget årsklasselag i J15, og at NIL/TIL kunne stille et samarbeidslag i samme klasse. Regelverket sa imidlertid stopp, det er ikke mulig med samarbeidslag om klubbene stiller med mer enn ett lag i samme klasse, i motsetning til «rene» klubblag.

Noe av samme problemstillingen kom på guttesiden i G13 der Rafsbotn og Dalen har hatt et samarbeid over flere år. Hovedmotivasjon er å gi et tilbud i Rafsbotn, som uten samarbeid verken kunne stilt i syver, eller nierklasse. I vinter viste det seg at rekrutteringen var så god at for å kunne gi treningsgruppa på 20 spilletid, besluttet man å stille et lag i syverserien og ett i nierserien. Men da kunne ikke lagene hete TIL/RIL. Dette løste seg ved at de få RIL-guttene i gruppa tok overgang, men målet om å gi lagene også en god Rafsbotn-identitet for at RIL senere skulle bygge et grunnlag for egne lag, ble borte.

På jentesiden er det ikke like enkelt. Forstår jeg det riktig blir det ikke J17 lag i Dalen (spilte i interkretsserie med Troms i 2022). Det blir ikke et felles J15 lag, og har jeg hørt rett er også Nerskogens J13 lag gått i oppløsning. Damelaget til Dalen i 4. divisjonen vil også slite med de som normalt hadde vært i klubben, ikke kan hospitere opp og dermed styrke grunnlaget for damelaget. Noen av Dalens spillere har meldt overgang til et hardt satsende Alta IF i J13, J15 og J17, mens andre har valgt fotballen vekk fordi de ikke lenger kan utøve sin idrett på en arena hvor de føler trygghet og har en oppfølging tilpasset egne ambisjoner og priotiteringer.

Deler av spillergruppa i NIL her har gått over til Alta IF. Kjempebra at jentene får et tilbud. Men det er kjedelig å spille mot seg selv når antall lag tørker inn. Det gir en negativ entusiasme rundt jentefotballen. Motsatt kan vi se hva som skjer i herrefotballen i Alta der det er ti herrelag fordelt på tre nivå, og hvor det blomstrer med spillere på laveste nivå, 5. divisjonen. Her skaper interesse og entusiasme flere lag og større miljø.

Vi må ha ulike miljø på jente/damesiden også. Klubbytte kan føles ofte utrygt for enkelte, som heller velger å slutte. Min påstand er at det gir stor fare for tapt talent, kanskje treningstalentene som ikke har den raske utviklingen og blomstrer sent. Men som tar steg for steg og først viser sitt potensial når de er på vei ut av aldersbestemt fotball. Men først av alt taper vi et bredt miljø, en grunnmur for dame- og jentefotballen.

Skal vi på sikt skape lag i damefotballen som kan hevde seg mot de beste i Nord-Norge, og kanskje i nasjonal sammenheng, må vi ha grunnmuren. Den gir status, og den forteller jentene at fotball er viktig. Da kan ikke de beste samles i to klubber, men det må bygges brede bærekraftig miljø i flere klubber.

Jeg var skeptiker til å eksperimentet med bygge damefotballen i Alta fra toppen og ned. Det ble en kortsiktig suksess, men feilet fordi det ikke var noen grunnmur som over tid kunne bidra med spillere til å opprettholde toppsatsingen. Noen år med nasjonale topprestasjoner stoppet opp fordi grunnmuren ikke var sterk nok, det kom ikke opp nok spillere til å holde prestasjoner og lag oppe.

Fotballkretsen avviser at de er regelryttere, og at de kun forvalter reglene bestemt sentralt av NFF. Det er en billig unnskyldning. Det er noe som heter nødrett, og den kan brukes når konsekvensene er store. For dame/jentefotballen er det snakk om å leve eller dø i Finnmark dersom det ikke skapes et bærekraftig grunnlag.

Med hjerte for jente/damefotballen

Jarle Mjøen