Sametingsråd Myrnes Balto slår i Altaposten i begynnelsen av juli løs på alle de trommer han har, og spør: Er det mulig med forsoning? Hvilke tiltak må til? Dette på bakgrunn av det dokument som Kommisjonen til Dagfinn Høybråten la fram for kort tid siden.
Veien til forsoning for samene
Å lese Baltos innlegg bringer fort tankene hen på salige Ibsen sin «Per Gynt» og hans utsagn i 4.akt: «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest.»
Grad av forsoning er en individuell tilstand. Hver enkelt same må, på lik linje med landets øvrige befolkning, avgjøre om forholdene i velferdsstaten Norge gjør det er mulig for personen å oppholde seg i landet. Eventuelt, om individet ville hatt det bedre i et annet land?
Samfunnets krav i forhold til det enkelte voksne individ i Norge har vært at den enkelte ikke unødig skal ligge samfunnet til byrde. Dette må alle innbyggere i landet, uansett etnisitet, etterleve. Hvordan kravet skal oppfylles er det det enkelte voksne individ sitt ansvar å sørge for. Dette alt innen de rammer som samfunnet beslutter for landets befolkning.
Samer må imidlertid erkjenne at de har vært en minoritet i Norge, der landet over lang tid har forholdt seg til denne gruppen med langt større politisk og økonomisk velvilje og bistand enn til alle andre minoriteter i landet.
Når enkelte norske samer henviser til ILO C169 så skjer dette åpenbart uten at disse har fått med seg at konvensjonen i spørsmålet om særbehandling ikke lenger har gyldighet. Samer i Norge har i lang tid nytt de samme goder, og levd på de samme vilkår som landets øvrige befolkning. Dette gjelder også i kulturelle og øvrige samfunnsmessige forhold.
Av en eller annen uforståelig grunn har imidlertid Kommunaldepartementet forsømt å rapportere dette forhold til FN slik ILO C169 påbyr det skal skje (jamfør konvensjon ILO C169 Artikkel 39)! At dagens samer i Norge har de samme levekår som resten av landets befolkning kjenner åpenbart kommunalministeren til!
Den 15. mai i år vedtok Stortinget, ved endring av Grunnlovens §108, opprettelse av den norske delen av nasjonen Sameland (Sapmi). Lovendringen, slik det står i vedtaket, er trått i kraft umiddelbart etter Stortingets beslutning. Den norske del av Sapmi omfatter geografisk alt land med sjøareal fra og med Dovre til og med Pasvik (jamfør russisk – nordisk Sameråd sitt kart). I den samlede nasjonen Sapmi inngår deler av Sverige, Finland og Russland (Kola).
Dagens norske areal nord for Dovre er altså etter Stortingets vedtak tilholdssted for to nasjoner, den norske Norge og den samiske Sapmi.
Hvordan finansieringen av den del av Sapmi som ligger på norsk territorium skal skje er så langt ikke avklart gjennom offentliggjøring. Hvordan skal kommunale og fylkeskommunale skatter som innbyggerne i landsdelen betaler inn bli å fordele må avklares.
Hva angår skatt til staten Sapmi så må dette også snarest avklares. Skal samer i staten Sapmi betale sin «statsskatt» til finansiering av Sapmi direkte til denne staten, og forvaltes av Sametinget til dekning av kostnadene ved å drifte Sapmi? Dette er ikke blitt avklart før Stortingets beslutning om etablering av Sapmi, og må derfor avklares innen kort tid, og senest før neste valg til Sameting.
Det som er relativt åpenbart er imidlertid at innbyggere i staten Norge ikke skal pålegges å dekke kostnadene med å drifte den nye selvstyrte samiske staten Sapmi!