Ett land. To folk. Det er ekstra stas når kongen kommer til Karasjok.

Det er noe med verdigheten og signalet som sendes ut. Som journalist gir det et sus av høytidelighet og en følelse av at et folk blir tatt på alvor. Det er viktig ballast når det blåser som verst rundt samepolitiske saker og påstander hagler.

Det er naturligvis like mye stas når monarken gjester kongen av lakseelver og Hans Majestet møter Hans Ulrik og Hasse ved bredden av Altaelva, klar for noen dager med hverdagslig prat, men så er det dette viktige oppdraget i Finnmark hver fjerde år. Det å bry seg og se det samiske folk og kontinuerlige vise anerkjennelse for et rådgivende parlament.  Dit samer fra hele landet velges av samer.

Fra åpningen av det første ordentlige sameting, som det heter, den gang Olav var konge, husker jeg tilbake i 1989. Han signerte det garvede reinskinnet. Olav Rex. Kongen.

I år var stemningen den samme, denne gangen med «guttungen» på slep, han som skal overta ferden på den røde løperen, også i Karasjok. Du føler kanskje at vaktholdet er litt i overkant, vi er tross alt i Finnmark...

Spente barn gir blomster og møtes av en smilende og inkluderende konge.

Vi ser en spent plenumsleder – og Kautokeino-jenta Aili Keskitalo med trygg framferd. NSR vant valget nokså overveldende og selvtilliten er tilbake. Spørsmålet er bare hvem som skal leke med hvem. Hvilke kretser sine politikere får innflytelse gjennom plass i sameregjeringen. Sametingsrådet.

Etter noen dager var alt klart. Kongen hadde reist tilbake til storbyen. Sametinget er noe så skjørt som et etnopolitisk eksperiment. Ett land, to folk, men en minoritet som søker respekt. Det er ikke alltid enkelt å få, men kongens bidrag til legitimiteten er viktig.

For når støvet fra kongekrona har lagt seg, starter arbeidet. Det virkelige livet.

I dag bryr Sametinget seg om reindrift. Før hadde de ingen mandat eller myndighet. I dag har Sametinget sine egne valgte til styret i Finnmarkseiendommen. Språk og kultur blir særlig påpekt som viktig å ta vare på.

Det er mange ulike meninger om Sametinget og samisk språk og kultur. Også blant samer, kanskje de som stadig lider under sin eget selvforakt. Skapt av den knallharde fornorskningspolitikken. Forsoning er nødvendig. Det er neppe for seint, for andre enn dem som aldri fikk skolegang.

Det norske storsamfunnet har mye å lære. Av den tilnærminga det demokratisk folkevalgte organet Sametinget nå foretar seg og tar plass i den offentlige debatten. Det er ingen selvfølge at et undertrykket folk er glad for at kongen åpner sametinget. Men enn så lenge, er det stor stas når regenten kommer. Og takk og lov for at det går an å være venner på tvers av etniske grenser.

Midt i dette spenningsfeltet skal vi gjøre en journalistisk jobb, på godt og vondt.