To av de mest markante og respekterte statsrådene i Støre-regjeringen har brutt åpenbare habilitetsregler i forbindelse med ansettelser. Kan det være en ide å løfte blikket i jakten på kvalifikasjoner og personlige egenskaper?

Tonje Brenna beklaget sine valg på det sterkeste tidligere denne uka, men synes å ha tillit hos sjefen. Verre er det med Anette Trettebergstuen, som i morges gikk av som kultur- og likestillingsminister.

Hun er for tett på tre av de utnevnte og foreslåtte personene, blant annet Renate Larsen som er kjent som en dyktig styreleder i Helse Nord.

Vi skal ikke bruke anledningen til provinsiell sutring over at distriktene er tilnærmelsesvis kronisk uinteressant for ulike poster i maktens korridorer, spesielt med tanke på at Renate Larsen har fått styreverv i selveste Operaen, en institusjon få identifiserer med grisgrendte strøk.

At krefter i Arbeiderpartiet kjempet for Helga Pedersen som partisekretær, er vel det nærmeste vi kommer  risikosport de siste årene.

Vi skal heller ikke være ulykkelige over at statsrådene kjenner hyggelige folk i for eksempel Tromsø, men vi tenker at utnevnelser bør skje på god avstand fra venners-venner-fester eller dåpen av egne barn.

Da må blikket løftes fra egne navler og klikker i hovedstaden, der man naturlig nok har god oversikt over flinke folk. Vi tror imidlertid at oversikten er mer begrenset utover i landet der folk også tar utdanning og lever sine liv, riktignok på en annen måte.

Akkurat som vi mener kjønnsbalanse og aldersspredning er sunt, mener vi at vettet kan være noenlunde godt fordelt geografisk i øst, sør, vest og nord. Det gror godt i alle himmelretninger, er vår lille påstand.

Ta hele landet i bruk er en kjent floskel knyttet til etableringer, bosetting og bolyst, men vi er freidig nok til å mene at det har noe for seg når det gjelder kloke hoder. Kanskje de til og med har et annet perspektiv enn flokken.

I små lokalsamfunn, der alle kjenner alle, kan det bli tette vennskap og mange blodsbånd når roller skal fordeles, men når kvalifikasjoner og egenskaper skal vektes i hele nasjonen, og til og med utenfor maktens smale korridor, tror vi det kan være smart å gjøre en mer omfattende research, for eksempel når det gjelder styreverv.

Der kan man også være raus nok til å tenke utenfor boksen og politiske skillelinjer. I den grad det henger en elitistisk ukultur i veggene, kan det være en ide å se nærmere på problemstillingen.