Mitt første møte med Odd Mathis Hætta var i en debatt om reindrift i NRK på tidlig nittitall. Siden jeg ikke kjente ham på forhånd, antok jeg at han ville forsvare reintall og overbeite, og at mine standpunkter raskt ville falle på stengrunn.

Olav Gunnar Ballo. Foto: Tom Skoglund

Men i stedet ble det en saklig meningsutveksling om sivilisasjoners vekst og fall, om det som var, som aldri mere kunne bli, og om alle kulturers endring. Det fantes ikke lenger store skiller, men svært mye som burde forene, resonnerte min meddebattant. Uansett om man bodde i Alta eller Kautokeino dro man til den samme bilforhandleren og kjøpte sin Toyota Landcruiser. Alt fra 80-tallet kunne hver en reingjeter, med sin Ski-Doo, Yamaha eller Polaris, nå tilbake fra det innerste, frosne fjellvann for, sammen med resten av den norske befolkning, å se på Dynastiet eller Falcon Crest. Drømmen om rikdom, gods og gull kjente ingen nasjonale grenser. Forskjelligheten, slik oppfattet jeg Odd Mathis, lå ikke i de livene vi barn av det moderne samfunn levde, men i behovet for proklamasjoner i de politiske menighetenes forsamlingslokaler.

Da jeg leste at Odd Mathis Hætta hadde blitt utnevnt til ridder av St Olavs orden følte jeg den samme gleden som da Bob Dylan fikk Nobels litteraturpris. «Don´t follow leaders» sa Dylan i sin ungdom. Det kunne også Odd Mathis sagt.

I «Life of Brian» er det en scene der Brian i fortvilelse roper ut til sine (høyst uønskede) disipler: «We are all individuals!», hvorpå forsamlingen svarer i kor: «We are all individuals!» Bare en enslig stemme sier noe annet: «I´m not» Stemmen kunne tilhørt Odd Mathis.

Da jeg ringte og gratulerte, trakk prisvinneren fram Arnulf Øverlands dikt «Tre brødre», som han åpenbart kunne på rams:

Min eldste bror tok kongedatteren ut av berget det blå.

Min annen bror tok sølv og gull, og purpur tok han på.

Jeg fant et sverd bak døren. Det lot mine brødre stå.

Det gikk en dag, så måtte jeg ringe Odd Mathis på ny. Kunne jeg bruke diktet blant de ordene jeg gjerne ville skrive? Han kunne jo tenkes å bruke dem selv, på selve dagen? Værsågod, ordene var jo ikke hans. Så minnet han meg på Lots kone, som snudde seg mot Sodoma, og ble til en saltstøtte. Han beundret henne for hennes mot og selvstendighet, for det liv som gikk tapt for de svar hun trengte.

Han minnet meg også på gutten som sto langs gaten og fulgte Keiserens prosesjon. «Han har da ingen klær på!» sa gutten. Så fulgte resten av de skuelystne etter, først forsiktig, nå som gutten alt hadde vågd å si det de også selv hadde sett. «Nei», lo de, stadig høyere, «keiseren har ingen klær på.» Så kunne gutten, i undring, lure på hvorfor det skulle ta slik tid å påpeke det åpenbare.

Da samtale nummer to med Odd Mathis var over, leste jeg gjennom Arnulf Øverlands dikt om de tre brødrene:

Deilig som dagen er kongedatteren. Vel er hun gullet verd.

Prektig er purpurkåpen; den høver til kongelig ferd.

Men bedre enn elskov og gull og purpur er dette mitt nakne sverd!

Å stå opp mot vinden før den snur har alltid kostet krefter, både til sjøs og på land. Ofte er det de som har fulgt med vinden som har blitt hyllet, for å ha sagt det de mange gjerne ville høre. Ikke minst derfor er denne prisen så fortjent. Hjertelig til lykke, Odd Mathis!

Olav Gunnar Ballo