Det er rart med det, reaksjonsevnen er ikke den beste når det gjelder tiltak og konsekvens av sykdom og smitte. I alle fall ikke når det gjelder dyrelivet.

Vi har en alvorlig pandemi bak oss, som forhåpentligvis gjør noe med holdningene og reaksjonsevnen når et nytt virus slår oss mennesker ut. Trolig var opphavet i nettopp dyrelivet, og da kan føre-var-prinsippet også være et poeng, selv om det er aldri så sjeldent og usannsynlig at et utbrudd i dyreverden kulminerer i en global pandemi.

Mattilsynet kunne forrige uke fastslå at utbruddet av fugleinfluensa i Finnmark er alvorlig og det største som er sett i Norge noensinne.

Det må gjerne katalogiseres som naturens gang ettersom det har vært store utbrudd i Europa tidligere, men vi tenker at det viktige er at man setter i verk tiltak raskt. Dette ikke minst fordi utbruddet rammer sårbare arter, som den mye omtalte krykkja. Det skjer samtidig som vi vet at mangfoldet i fuglelivet svekkes dag for dag.

I Loppa ble det slått alarm tidlig og folk flest følte intuitivt at det var både ubehagelig, unaturlig og trist at døde måser lå strødd langs vannkanten.

Det samme opplevde man i Kviby, der Kent Småvik og kona for 14 dager siden brente 150 døde måser på en kveld, vel vitende om at døde fugler bør fjernes på grunn av smittefare, som andre fugler og åtseletere som kan spre sykdommen videre.

Midt i berget av døde fugler stusset både Kent Småvik og sambygding Kirsti Kristoffersen over fraværet av det offentlige, annet enn at Mattilsynet mente at måsene kunne hives i restavfallet.

– Hvor er kommunen? Vi gjør hva vi kan for å fjerne de døde fuglene, men er det sånn at man bare skal belage seg på frivillighet fra lokalbefolkningen når såpass mange døde fugler ligger i fjæra og råtner, spurte han 8. juli i Altaposten. Et godt spørsmål, tenker vi, når 3.000 fugler stuper daglig i Øst-Finnmark.

Vi mener at alle gode krefter bør settes inn, men det må styres av myndighetene. I første omgang på overordnet plan, før kommunene sammen med lokale krefter kan begrense utbredelsen av sykdom. Gjerne umiddelbart. For eksempel ved å fjerne døde dyr, som høres veldig fornuftig ut.

Fra Mattilsynet fikk Altaposten beskjed om at de fulgte med. Kommunen var ikke kjent med omfanget.

Det minner ikke så rent lite om bekjempelsen av uønskede arter, som pukkellaksen. Her er det også frivilligheten som går i bresjen og nærmest tvinger fram reaksjoner eller flere år med bekymring.

Vi har heller ikke vært i stand til å sette i verk mottiltak i sjøen, selv ikke der vi har dyktige fangstfolk og sjølaksefiskere til rådighet. Fellene kommer sent og og effektiviteten er variabel, viser erfaringene fra Tanaelva. I hvert fall kommer ikke tiltakene raskt nok for de som jobber døgnet på tamp for å sikre laksestammen.

Må vi alltid ha et skrivebordsvedtak først? Når skal vi lære oss å handle raskt og effektivt når er problem oppstår? Fuglene må vite...