Den rettssaken som pågår i Karasjok nå, hvor enkeltaktører ber om å få eie og forvalte alt areal i Karasjok kommune, og ennå litt til, utfordrer intensjonen i Finnmarksloven.
Finnmarksloven gir alle finnmarkinger felles eiendomsrett til grunnen i Finnmark. Vi eier og forvalter vårt fylke sammen, uten å måtte forholde oss til private eierinteresser, gjennom Finnmarkseiendommen (FeFo).
Forut for lovvedtaket var det et omfattende arbeid med de ulike aktørene for å finne et godt kompromiss, hvor intensjonen var felleseie, ikke privatisering av arealet. Resultatet var at både Sametinget og Finnmark fylkeskommune skulle oppnevne styret for eiendommen og sørge for at et demokratisk vedtak ble fulgt opp.
FeFo er ikke perfekt, men konstruksjonen har tjent oss finnmarkinger godt og det har vært lite konflikter knyttet til vår felles forvaltning.
Slik sett kan en si at til nå har Stortingets intensjon med Finnmarksloven blitt oppfylt; vi finnmarkinger skulle forvalte arealet sammen og arealet skulle ikke splittes opp. Bygdeforvaltningsmodellen ble forkastet, og det tror jeg vi alle er tjent med.
Dersom rettssaken i Karasjok skulle endre med at enkeltaktører som er bosatt i Karasjok, og om mulig ennå verre, kun enkeltfamilier, skulle forvalte dette arealet, er det kjent at det vil utløse nye krav fra Kautokeino og Tana kommune. Muligens vil nye kommuner følge på.
I så fall vil Finnmarkslovens intensjon knyttet til finnmarkingenes felles eierskap, vil ikke kunne oppfylles. Dersom det skjer må loven tilbake til Stortinget, av den enkle grunn at forutsetningene for kompromisset er fullstendig forandret.
Loven vil da ikke gi alle finnmarkinger like rettigheter til arealet i Finnmark, og lovens intensjon er brutt.
Sametinget har sluttet seg til Finnmarksloven, noe tidligere sametingspresident Egil Olli har vært ute og bekreftet, og det skulle borge for at samiske rettigheter var og er oppfylt.
Finnmarksloven omtaler også samiske rettigheter, som selvsagt må anerkjennes. Dersom resultatet av kartlegging av enkeltpersoners rettigheter medfører at hele kommuner tas ut av Finnmarkseiendommen, betyr det at enighet om Finnmarksloven ikke lenger er tilstede, at Stortingets intensjon ikke oppfylles og at Utmarksdomstolen faktisk overprøver Stortingsvedtaket knyttet til Finnmarksloven. Det vil i så fall være et demokratisk problem, for å si det mildt.
Politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys skriver at Finnmark ikke får fred med dette. Jeg frykter at han har rett. Finnmarksloven var et kompromiss, og for enkelte et ganske smertefullt ett. Det å tukle med Finnmarkslovens intensjon er ikke konfliktdempende, men heller det motsatt.
Vi finnmarkinger vil leve i fred med hverandre, vi eier et stort areal sammen og må forvalt det til det beste for oss alle. Finnmarksloven må være rammeverket for denne vår store oppgave.