«En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Lukas 7,36-50.
Jesus er bedt i selskap. Hos finere folk. Han er kommet til fariseeren Simons hus. Da kommer også hun dit. Ubedt, men kjærligheten hun har til Jesus gjør at hun må komme. Hun bare må!
Simon vet at hun er en synderinne. Han kjenner hennes fortid. Simon blir opptatt av dette, men også av at Jesus ikke avviser henne. Han tenker derfor at Jesus ikke kan være «en profet» likevel.
Jesus møter henne som det verdifulle menneskebarnet hun er. Han kjenner også hennes grunn til å oppsøke ham. Hun har jo alt fått sine mange synder tilgitt av ham. Fått legge det smertefulle livet bak seg og blitt fylt av kjærlighet til Jesus. Hun er trygg på ham. Han er full av nåde.
Simon leser situasjonen feil. Han tenker at Jesus ikke er i stand til å bedømme hvem hun egentlig er. Simon har for lengst konkludert. Han har dømt henne i sitt hjerte. Nå er han i ferd med å felle samme dom over Jesus. På sviktende grunnlag har han startet å lure seg selv, og egentlig dømme seg selv til å ta avstand fra Jesus. Frelseren. Det er alvorlig for ham.
Heldigvis, Jesus kjenner begges hjerter. Han gjennomskuer hennes kjærlighet, men også Simons fordømmelse. Alt ligger åpent for ham. Hun har allerede erfart det. Og Simon som tror han har gjennomskuet Jesus, får nå mulighet å erfare det samme som henne. Å gjennomskue seg selv. En synder som trenger frelse. Og å se at Jesus er mer enn bare «en profet».
Vi kan nok lure både oss selv og andre, men Jesus kan vi aldri lure. Fariseere som Simon finnes det mange av ennå. Ofte kommer det fram i kommentarfelt på nett, eller i vanlige samtaler vi har. Både kalde kommentarer og «bedrevitende» baktalelse florerer fortsatt. Alle er vi i stand til det, men Jesus har omsorg og ønsker å hjelpe enhver av med det.
Det oppleves ofte smertefullt å bli klar over hvor mye synd, inkludert fordømmelse, som ligger i ens eget hjerte. Simon erkjente det kanskje den dagen, da Jesus ble ganske så direkte med ham. Simon møtte ikke fordømmelse fra Jesu hjerte, men en mulighet til å vende om og tro ham, på en like fin måte som henne.