Det er trist at Alta Frp toer sine hender når mottak av flyktninger blir et tema. Akkurat nå er det viktig at vi viser reell evne og vilje til å stille opp.

Sammen med nykommeren Norgesdemokratene valgte Alta Frp sist tirsdag å vende tommelen ned for å ta i mot en eneste flyktning ekstra, som om det å være uforsonlig og hard i klypa vitner om handlekraft på vegne av Altas syke og eldre.

Vi tror mange vil betakke seg for å framstå som årsaken til at politikere sier nei takk til flyktninger, uansett hvor og hvem de flykter fra.

Handlekraft er ikke å snu ryggen til en verden i ulage. I en ekstraordinær situasjon må man rent faktisk se og erkjenne et felles ansvar – og bidra etter beste evne. Og Norge har bedre evne enn de aller, aller fleste.

Det betyr ikke at vi mangler egne utfordringer, for eksempel i Alta-samfunnet. Kommunedirektør Oddvar Konst innrømmet glatt at vi har  press på barnehager, boliger og helsetjenester, men i stedet for å presentere en slags «nullvisjon» for empati, ble det gjort en vurdering av om vi kan følge anmodningen fra Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) om å ta imot 261 flyktninger.

Konst og administrasjon valgte å forelå 150, et balansert forslag som både viser at man tar ansvar og at man er usikker på om det klokt å ta imot mennesker man ikke kan hjelpe på tilfredsstillende vis.

Heldigvis hadde flertallet av Alta-politikerne det samme balansepunktet og er villig til å strekke seg lengre.

Alta-samfunnet har gjennom årene tatt ansvar for flyktninger uansett hvor de kommer fram og uansett hvilke prioriteringer IMDI har gjort.

De siste to årene har vi hatt en krig gående i Europa og rausheten overfor Ukraina har tidvis vært imponerende.

«At folk i Alta bryr seg, betyr enormt mye», var attesten fra Vera Simonsen i Ukrainsk forening foran lørdagens toårsmarkering for en fullskalakrig framprovosert av vårt eget naboland.

Klart vi bør bry oss om å skaffe det mest nødvendige og et program som gir muligheter og ansvar for de som kommer hit. Alta kommune har tatt utfordringen og næringslivet i byen har stilt seg til rådighet for blant annet språktrening og arbeidsplasser.

Hvis krigen vedvarer kan det være mange som blir i Norge og vil gjøre et forsøk på å skape en framtid for seg og familien. Alle helst vil  de fleste tilbake til hjemlandet, til sin egen kultur og sine egne tradisjoner. Og til fred.

Vi bør bidra til integrering på best tenkelige måte, enten det er på kort eller lang sikt. Det har også vist seg gang på gang at velkomne og integrerte medmennesker blir samfunnsstøtter med varme arbeidshender, enten det er i barnehager, sykehjem eller i privat næringsliv.