Den 15. mai var den store Grunnlovsdagen på Stortinget. Jeg innrømmer det gjerne – jeg hadde pyntet meg litt – for første gang var jeg litt nervøs for den talen jeg skulle holde, fordi jeg viste at den var litt annerledes i forhold til hva andre hadde sagt. Selvfølgelig måtte jeg presentere meg som same, kven, norsk og finsk. Jeg er jo et kulturelt veikryss – og kan ikke velge bort noen av mine slekter som har gått foran. Det kan kanskje ikke du heller?

Før jeg startet talen fikk jeg en melding fra en i Kautokeino som sa til meg: Det finnes ingen halvsamer, kvartsamer eller 50-lapper. Det du gjør i dag, er riktig. Den meldingen måtte jeg fortelle om – fordi den meldingen gav meg litt mot.

Saken vi nå skal behandle, har stor betydning for alle folk som bor i det flerkulturelle Finnmark. Det gjelder både reindriftssamer, kystsamer, innlandssamer, kvener, norskfinner, finlendere, nordmenn og andre folk. Det som er så spesielt med oss, er at vi er et blandet folk. Vi har besteforeldre som er samer, kvener, finner eller nordmenn. Det er vår arv, og den er vi stolt av.

Å anerkjenne samene som urfolk er viktig. Men vi finnmarkinger, er et blandet folk, det er derfor viktig at vi reflekterer lite grann rundt endringer i grunnloven – for dette angår livene våre.

Om få dager, den 1. juni, skal Sannhets- og forsoningskommisjonen levere sin rapport til Stortinget om den norske stats fornorskning av samer, kvener, norskfinner og skogfinner.

Jeg synes det er fint å høre teatersjef for Kvääniteatter, Frank Jørstad, fortelle til NRK at den 700 siders lange rapporten i løpet av ca. 30 timer vil bli lest høyt for folket – og av folket. Opplesningen vil skje i samarbeid med Kvääniteatteret, Nationaltheatret, Festspillene i Bergen og NRK, og jeg skulle gjerne hatt Det samiske nasjonalteatret med i den opplesingen.

For mange av oss som har opplevd eller bodd tett på fornorskingsprosessens tristeste konsekvenser, er rapporten viktig og noe jeg personlig gleder meg - og gruer meg til å lese.

Grunnlovsforslaget som vi behandler i dag, har vært behandlet før og må endelig behandles i løpet av de tre første årene i inneværende stortingsperiode, dvs. senest i vårsesjonen 2024.

Vi har altså ett år igjen på oss for å hente inn mer kunnskap som sannhets- og forsoningskommisjonen muligens ville gitt oss. Derfor kunne det kanskje ha vært klokt å utsette denne behandlingen lite grann fordi vi i de nærmeste månedene vil få kunnskap i to saker som er relevant for denne grunnlovssaken.

Det ene er den nevnte rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen, og det andre er Høyesteretts avgjørelse om hvem som eier utmarka i Karasjok kommune. Er det innbyggerne i Karasjok, slik Utmarksdomstolen konkluderte med for noen få uker siden, eller er det finnmarkingene i fellesskap som eier all utmark i hele Finnmark, og som Finnmarkseiendommen, FeFo, forvalter på finnmarkingenes vegne?

Å lese dommen var veldig interessant. Den går helt tilbake til 1751, da den dansk-norske kongen erklærte Indre Finnmark som Kongens mark. For få dager siden anket Finnmarkseiendommen, FeFo, Utmarksdomstolens avgjørelse til Høyesterett, som nå i disse tider tar stilling til om saken er av prinsipiell betydning, om den skal behandles eller avvises.

Det første punktet som jeg var inne på, rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen, er særlig viktig i denne saken. Stortinget opprettet i 2018 en statlig kommisjon for å granske fornorskingspolitikken og den urett den norske stat, altså Stortinget, har gjort overfor den samiske befolkning, kvener og norskfinner. Kommisjonens leder er Dagfinn Høybråten, og med seg har han elleve dyktige fagfolk.

Jeg er av den formening at når man spør fagfolk om å granske en viktig sak om urett som staten har gjort, mener jeg oppriktig at vi må vise respekt for kommisjonens arbeid og ta arbeidet deres med før vi konkluderer med å endre Grunnloven, for ikke å gjøre en ny urett mot berørte parter.

Og hvorfor er det viktig? Jo, fordi mange, også samer selv, mener det og har sagt det helt klart til meg. De samene jeg da refererer til, er reindriftssamer og andre samer – slik som jeg – som har samiske, kvenske, finske og norske forfedre – som jo Grunnloven også vil ivareta rettighetene til.

Så har det vært snakk om at kvenene også ønsker å bli tatt med i Grunnloven. Jeg tenker at det vil komme etter at vi har hatt sannhets- og forsoningskommisjonens rapport til behandling og sett på hva som virkelig har skjedd. Da vil spørsmålet om andre momenter være viktig å få med seg videre.

I dag er det slik at verken urfolk eller minoriteter i Finnmark får oppfylt sin rett til likeverdige helsetjenester.

Jeg er nødt til å nevne det også i dag. Vi må se og ta konsekvensen av ILO-konvensjonen og Grunnloven, for det er slik i Norge at de fleste som står oppført i samemanntallet i Tromsø, Kautokeino og Alta, er kvener og nordmenn, men også samer, som nevnt tidligere. Vi er et sammenvevd folk – som jo grunnloven skal ivareta våre rettigheter til.

ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, artikkel 25, sikrer samene rett til å være med på å utforme aktuelle helsetilbud og stadfester samiske brukeres rett til tilfredsstillende helsetjenester. Det er litt rart, for noen ganger når vi her på Stortinget skal diskutere helse, er det bare jeg - ingen andre som snakker om helse og urfolks rettigheter i forhold til ILO-konvensjonen. Det er få som støtter meg her på Stortinget i debatten om at folk som bor i Alta og Kautokeino, i de samiske kjerneområdene, også har krav på å sikre fødeavdeling for våre kvinner og geriatri for våre eldre. Det tar jeg som en selvfølge blir endret nu.

Grunnloven skal vi følge, og sannhets- og forsoningskommisjonen kommer til å ta opp svært alvorlige saker om urett som er gjort mot det flerkulturelle Finnmark. Samene er i en særstilling, og Pasientfokus vil stemme for grunnlovsforslaget.

Men jeg både ønsker, håper – og regner med – at vi stortingsrepresentanter bruker dagens enighet til noe fornuftig, noe som betyr noe for flokken vår oppe i nord, de som bor i Karasjok, Kautokeino eller på kysten – vår kystsamiske befolkning.

Det er min henstilling til alle sammen. Så neste gang jeg kontakter representantene på Stortinget og vil snakke med partiene om sykehustjenester og helse til Finnmark håper jeg at de forpliktelsene Stortinget nå påtar seg også gjelder ivaretakelse av ILO-konvensjonen og Grunnlovens intensjon og gir oss i Finnmark tidsriktige helsetjenester, med fødeavdeling og geriatri.

En slik beslutning kan være en del av forsoningsarbeidet, som dette Storting faktisk må ta stilling til. For vi er jo et blandet folk i Finnmark. Og siden det ikke finnes brøkdeling for hvem som er samer gode nok – da blir likebehandling av finnmarkingene innen helse aldri feil.

Irene Ojala

Stortingsrepresentant Pasientfokus Finnmark