Rettssaken som har pågått i Karasjok om eiendomsrett til utmarksarealer, viser med all tydelighet hvor galt det kan gå når en lov vedtas på sviktende grunnlag.
Advokater smiler blidt og bredt i Utmarksdomstolen i Karasjok nå om dagen. Ifølge en artikkel i Ifinnmark 19/1-23 fakturerte advokatfirmaet Hjort Finnmarkseiendommen (FeFo) for 4,2 millioner kroner i 2022. Beløpet dekker deler av forberedelsene til rettssaken om grunnen i Karasjok. Regningen bare for desember var på drøye 1 million kroner.
Både Karasjok kommune og deler av befolkningen i Karasjok krever hver for seg retten til all grunn innenfor kommunens grenser helt for seg selv. Advokatfirmaet Lund & Co er hyret inn av kommunen for å sikre Karasjok denne retten. Hva dette koster staten vil ikke Lund & Co si noe om. Men med det antall advokater som nå er forsamlet i indre Finnmark i Utmarksdomstolens rettslokale snakker vi om titalls millioner før dom har falt. Det virker allerede åpenbart at saken vil bli anket til Høyesterett av den av partene som taper i første rettsinstans.
Regningen er det vi skattebetalere som må ta. Hvert krav som fremmes overfor Utmarkskommisjonen i Finnmark, så urimelig kravet enn måtte være, skal ikke den som fremmer kravet måtte svare for, basert på Stortingets vedtak om Finnmarksloven og en egen Utmarkskommisjon i 2005.
Slik oppstår de mest absurde situasjoner, inkludert krav om eierrettigheter ut fra alders tid bruk for angivelige bygg som skal ha eksistert siden tidlig femtitall, men som ikke lar seg gjenfinne på noe fotografi.
Luftfotografier tatt av Widerøes flyveselskap på 70-tallet ble i fjor underkjent av Sametingets tre representanter i styret i Finnmarkseiendommen, fordi bygninger man hevdet at skulle være der ikke var å gjenfinne.
Heldigvis hadde Fylkestinget ledervervet på dette tidspunktet, slik at leders dobbeltstemme kunne hindre at bevismateriale ble underkjent som dokumentasjon.
Norge ratifiserte, som første land i verden, ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk den 20. juni 1990. Innstillingen fra Stortingets kommunalkomité utgjør noen få linjer, og skapte knapt noen debatt i salen den dagen representantene sto klare til å ta sommerferie. Norge oppfylte angivelig allerede da alle sine forpliktelser overfor sitt eget urfolk, samene. Ratifiseringen skulle dermed være mere som et håndslag overfor andre lands urfolk å regne.
Siden har det gått slag i slag, med stadig nye krav fra samiske organisasjoner som stortingsflertallet har sett seg forpliktet til å oppfylle. Forpliktelsene endte opp i en egen lov for Finnmark i 2005, kalt Finnmarksloven, som skulle sikre Sametinget og Finnmark fylkesting lik innflytelse over grunnen i Finnmark, som fram til da hadde vært administrert av Statskog på vegne av staten.
Utviklingen fra 2005 har vært en oppskrift på hvordan man setter befolkningsgrupper opp mot hverandre. Finnmark er blitt et slags menneskelig laboratorium for hva som skjer når deler av befolkningen sikres en innflytelse som resten av befolkningen fratas, basert på etnisk tilhørighet. Den dårlige samvittigheten utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget førte til blant skyldbetingede politikere skulle nå gjøres opp, ved at gammel urett ble til ny.
På lederplass jublet avisen Finnmarken i 2005 om den nye loven: «Et Finnmark for finnmarkinger!» Nasjonalismen hadde fått et nytt formspråk, forbausende likt kravet fra ytterliggående høyrenasjonalister om at Norge skulle være forbeholdt nordmenn, men, når det kom til Finnmarksloven, understøttet av norske partier på den politiske venstresiden.
Som flittig bruker av Nordmarka har det alltid gledet meg at ingen krever meg for legitimasjon hvis jeg skulle komme i skade for å plukke blåbær fra en tue tett ved Maridalsvannet. Hva som er så akseptabelt ved at Finnmarks multemyrer skulle være forbeholdt finnmarkinger har jeg dermed aldri forstått.
Slike forsøk på proteksjonisme med utgangspunkt i konvensjonstekster som var ment å beskytte stammefolk i diktaturer bidrar i liten grad til kollektivt samhold, men fremmer i stedet en form for egoisme som man kan være vitne til i fri framførelse i rettslokalet i Karasjok parallelt med at solen kaster sine første stråler over nedbeitede vidder på Finnmarks tundra.
Det kan gi grunn til ettertanke å studere stortingsreferatene fra 2005 om hva Finnmarksloven skulle bidra til både overfor samer og for Finnmarks befolkning for øvrig. Finnmarkingene skulle bli herrer i eget hus het det den gang. At det huset som ble skapt var til forveksling likt Animal Farm i George Orwells likelydende roman var det imidlertid ingen som uttrykte i klartekst. «Vi er alle like. Men noen er likere.»
Nå når rettssaken i Karasjok er avsluttet vil de interne konfliktene i Finnmark ha nådd et nytt nivå. Og advokatfirmaene Lund & Co og Hjort vil forlate fylket som de eneste vinnerne.
Kronikken ble først publisert i Kommunal rapport 2. februar. Den trykkes med tillatelse.
