Sametingets ytterliggående krav møtes med velvilje fra norske myndigheter, og underbygges med selektiv forskning på Sametingets premisser. Dette bidrar til det motsatte av sannhet og forsoning.

Som stortingskandidat for Finnmark SV besøkte jeg våren 1997 Norske samers riksforbunds (NSR) landsmøte, der temaet var den da pågående utredningen av retten til land og vann i Finnmark. Utredningsarbeidet ledet i 2005 fram til Finnmarksloven.

Bort sett fra Nordlys´ journalist Ragnhild Enoksen, som hadde invitert meg med, syntes resten av forsamlingen kun å bestå av NSR-medlemmer og sympatisører.

Kort tid etter at jeg hadde satt meg inntok daværende forsvarsadvokat, senere høyesterettsadvokat Edvin Andreassen Skoghøy, talerstolen. Til stor jubel fra forsamlingen slo han fast: «Det kan ikke herske noen tvil om at det er samene som eier grunnen i Finnmark. Bare hvis samene frasier seg denne retten vil også andre kunne ha den.»

Siden både møtet og talerstolen var åpne for (men altså knapt oppsøkt av) besøkende, ba jeg om ordet. Jeg uttrykte forbløffelse over at det Skoghøy sa vakte begeistring, når NSR i media hadde skapt inntrykk av at hele befolkningen skulle få de samme rettighetene til land og vann i Finnmark. I motsetning til Skoghøys bejublede innlegg møtte jeg buing fra salen da jeg hadde snakket ferdig.

Da ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk ble ratifisert av Stortinget i 1990 forholdt NSR seg taus. Tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga har i ettertid * beskrevet at dette var en bevisst strategi, fordi tidlige krav fra Sametinget kunne føre til at Stortinget gjorde som nabolandene Sverige og Finland, og lot være å ratifisere konvensjonen. Denne steg for steg-politikken har vært som barndommens blindebukk-lek: Hver gang man ikke blir sett beveger man seg et skritt nærmere målet man i skjul søker å oppnå.

Mens jeg satt på Stortinget hadde jeg flere samtaler med jusprofessor Carl August Fleischer. Fleischer var i perioden fra 1986 til han ble pensjonist i 2006 rådgiver for Utenriksdepartementet i folkerettsspørsmål. Fleischer var gjennomgående en forsvarer av fellesinteressene til hele befolkningen.

Han betonet at reelle hensyn til balanserte interesseavveininger må vektlegges framfor sneversynt formaljus. I ytterste konsekvens kan slagsidepregede juridiske fortolkninger, slik han så det, lede til store interessekonflikter mellom befolkningsgrupper, noe som over tid heller ikke vil tjene minoritetenes interesser.

Fleischers lite dogmatiske tilnærming førte til at han ikke kunne aksepteres av Sametinget som rådgiver i folkerettslige spørsmål. Dermed håndplukket Sametinget i stedet jurister som de visste at de hadde på sin side. Skoghøy var en slik jurist. Det var også juristene Hans Graver og Geir Ulfstein, som skulle se på Regjeringens forslag til Finnmarkslov etter at Carl August Fleischer var forkastet som ekspert av Sametinget. Ikke overraskende konkluderte begge, som Skoghøy, med at samene hadde både eier- og besittelsesrett til land og vann i Finnmark.

Etter at Finnmarksloven ble vedtatt av Stortinget i 2005 har Sametinget fått konsultasjonsrett overfor regjeringen, og kan sitte i lukkede fora og protestere mot lovforslag som alt har vært på høring, og som i utgangspunktet er klargjort for behandling i Stortinget.

Slik lar norske myndigheter seg herse med, og slik blir den øvrige norske befolkning overkjørt i folkerettsspørsmål, på en måte som over tid truer helt alminnelige demokratiske rettigheter til et klart flertall av det norske folk.

Slik blir også norske forskermiljøer skreddersydd for å tjene Sametingets interesser. Sannhetskommisjonens rapport inneholder et tjuetalls henvisninger til professor i jus og leder av forskergruppen for same- og urfolksrett ved Universitetet i Tromsø, Øyvind Ravna.

I et debattintervju i Morgenbladet 23/6-23 fastslår forsker Ravna om samiske rettigheter: «Det er rettigheter som allerede eksisterer, rettigheter opparbeidet gjennom det som heter «alders tids bruk», som samene krever skal gjøres gjeldende.»

I Sametingets plenumsmøte i Karasjok i juni -23 vedtok flertallet, med NSR som drivkraften for vedtaket, at samene bør få en egen samisk allmennkringkaster, løsrevet fra NRK, med kun samer i styret og et eget samisk medietilsyn. Sametinget vil ha et eget samisk helseforetak der styret kun skal bestå av samer. Det eneste punktet hvor man ikke ønsker autonomi, er finansieringen fra den norske nasjonalstaten.

Det er prisverdig at Nordlys, som et av svært få medieorganer i Norge, avdekker hva som er i ferd med å skje av ytterliggående krav i regi av Sametinget, og desto mere oppsiktsvekkende at norske akademiske miljøer, inkludert norske forskningsmiljøer, enten framstår som likegyldige til denne utviklingen, eller til og med støtter den.

Førsteamanuensis Ande Somby ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø la for en tid siden ut en redigert kopi av Nordlys´ logo fra Nordnorsk Debatt på Facebooksiden sin. Han omgjorde logoen til «Nordnorsk Trollfabrikk». Blant undertitlene Somby har gitt logoen er «Personangrep. Udokumenterte påstander. Angrep på UiT. Mistenkeliggjøre Karasjok.»

Angrepet på Nordlys ble gitt «likes» av forsker Ravna og flere av de ansatte ved Universitetet i Tromsø. Noen reaksjoner fra universitetsledelsen mot dette har så langt ikke vært å spore.

I Morgenbladet 23/6-23 argumenterer forsker Øyvind Ravna mot vindmøllene på Fosen. I et intervju med Ravna i Sagat  27/4-23**  uttrykker han at Brasil har kommet lengre i urfolksspørsmål enn Norge, parallelt med at Brasil utrydder stadig nye regnskogsområder og har etablert noen av verdens største vindmølleparker. I følge forsker Ravna bør Norge få et eget urfolksdepartement, med en egen urfolksminister.

Den seleksjonen av forskere og jurister som har skjedd i Norge gjennom de siste tiårene, kan gi oss forskerrapporter som de som produseres ved Universitetet i Tromsø, og en seleksjon av dommere til Høyesterett, som i USA. Verken forskerrapportene fra Universitetet i Tromsø eller høyesterettsdommen om vindmøller på Fosen bør dermed utlegges som absolutte sannheter, slik Sannhetskommisjonens rapport heller ikke bør det.

I stedet bør norske myndigheter ta et skritt tilbake og spørre seg: Er dette en farbar vei videre, hvis det er sannhet og forsoning som søkes?

Olav Gunnar Ballo

* Forum for Samtidshistories intervjuprosjekt, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, mars 2014: «Muntlig historie intervju med Ole Henrik Magga 6 november 2013.”

**Sagat 27/4-23: «Samisk jussprofessor: Brasil er folkerettslig foran Norge.»