Statsforvalterens tilsyn med BUP-klinikkene i Alta og Kirkenes er nedslående og skremmende lesning. Vi tviler ikke på at Finnmarkssykehuset sliter med bemanningen, slik vi har sett innenfor både offentlig og privat sektor, men rapporten sier også en hel del om rutiner, systematikk og strukturelle utfordringer.
Det er en stund siden tilsynet ble gjennomført av de barne- og ungdomspsykiatriske klinikkene. Vi håper at oppryddingen er godt i gang, men rapporten viser at det er mange brikker som må på plass for å gjenopprette både kvalitet og tillit.
Det er ikke til å komme bort fra at både barna og familiene har forventninger til at behandlingen kommer raskt i gang og at oppfølgingen er tett. Ventetid vil tære på alle, med den risikoen det innebærer når det dreier seg om alvorlig sykdom.
Det er en ille at helseforetaket ikke har sikret forsvarlig pasientforløp for barn og unge, de som har rettsmessig krav på psykisk helsehjelp. Ifølge Statsforvalterne tar utredning og diagnostisering for lang tid, og pasienter kartlegges ikke for selvmord- og rusproblematikk.
Når det mangler rutiner for rapportering blir det naturligvis ekstra krevende å ta tak i problemene og sørge for at barna ikke blir skadelidende. Er man i faglig villrede om kursen videre i spesialisthelsetjenesten, gjør det noe med evnen til å skape reell forbedring.
Det skaper naturligvis usikkerhet i en vond og kompleks situasjon. Det gir en tillitsbrist som kan være skjebnesvanger. Alt blir galt hvis man ikke ser nytten av å ta kontakt med profesjonell hjelp.
Unge mennesker behøver nemlig alt annet en utrygg opplevelse av å bli kasteballer i systemet. De trenger tydelighet og hjelp. Aller helst der og da. Altaposten har fått en rekke henvendelser fra fortvilte familier som spør om det virkelig skal være sånn – og det er ikke alltid like enkelt å komme til bunns i så sensitive forhold.
Spørsmålet er om dialogen med foreldrene og barnet har vært god nok. Når Statsforvalterne oppsummerer med at første konsultasjon ikke representerer starten på et sammenhengende utredningsforløp, oppfatter vi det som tidsheft overfor barna og familiene som trenger hjelp raskest mulig.
Vi håper derfor at både helseforetaket, klinikkene og tilsynsmyndighet følger opp påtalte forhold punkt for punkt og påser at loven følges.
Videre må styret i Finnmarkssykehuset, som sitter med et stort, formelt ansvar, få en bred og usminket gjennomgang av rapporten.
Vi kan ikke tenke oss et viktigere tema for foretakets styre enn Statsforvalterens rapport, som tar for seg psykisk helse for de mest sårbare gruppene, så det er på høy tid at styret nå får fullt kjennskap til utfordringene og hvilke avbøtende tiltak som er iverksatt