23. oktober 1992 slo Høyesterett fast at reindriftsnæringen har vokterplikt for sine dyr og at næringen ikke har beiterett i tettbebygde strøk. Dommen omhandler forholdene rundt Hammerfest, men prinsippene om vokterplikt og beiterett er like gjeldende andre plasser.
Siden da har begrepet vokterplikt blitt byttet ut med tilsynsplikt i reindriftsloven, dette uten at innholdet i denne plikten er endret. Reindriftsnæringen er pliktig til å føre tilsyn med sine dyr slik at de ikke fører til vesentlig ulempe eller skade for andre. Høyesterettsdommen slår også fast at manglende beite utenfor tettbebygde strøk ikke er grunnlag for beiterett i tettbebygde strøk.
Vi skriver nå 30 år og 10 måneder etter Høyesterettsdommen. Hammerfest og andre plasser opplever stadig større og større plager av beitende rein, i hager og i tettbebygde strøk. Tilbakemeldingene fra reineierne er som oftest, at ønsker man ikke rein i hagen må man selv ta ansvar og gjerde inn. Dette er absolutt ikke korrekt. Reindriftsnæringen har tilsynsplikt og i denne plikten ligger også kravet om å holde dyrene unna tettbebygde strøk.
Høyesterettsarroganse
Det er ikke bare Staten som sleper beina etter seg når det gjelder oppfølgning av Høyesterettsdommer. Reindriftsnæringen har foreløpig et godt forsprang på de 672 dagene Regjeringen har brukt siden Fosendommen falt. Arroganse overfor Høyesterett er ikke noe som bare tillegger statens menn og kvinner, men også den samiske reindriftsnæringen. Paradoksalt nok i disse Fosen-tider.
Det verste er at reindriftsnæringens arroganse har bredt om seg. Som et virus har den befestet seg mange steder i Finnmark, Troms, Nordland og sørover. Fastboende står maktesløse og blir henvist til dialog. En dialog som sjelden fører noe annet med seg enn enda mer frustrasjon, og nye dager med ulemper og skader fra dyr man ikke vil ha i hager og i tettbygde strøk. Disse 30 årene og 10 månedene som har gått siden Hammerfestdommen, er et godt bevis på hvor langt dialogen har ført fastboende. Reindriftsnæringen har ennå ikke vist tegn til å ta sine plikter på alvor.
Reindriftens selvpåførte skade
Det virker underlig at reindriftsnæringen ikke ser verdien i å ha et godt forhold til fastboende, gjennom blant annet å føre tilsyn med sine dyr og holde dem unna tettbebygde strøk. Vi bor alle i lokalsamfunn og vi er alle like avhengig av at samfunnet fungerer for oss alle. Dette fellesskapet er bygget på tillit til og samhandling med hverandre. Når en part melder seg ut av dette fellesskapet skapes en ubalanse. En ubalanse som etter hvert bygger opp om mistro og mistillit.
11.262 dager har reindriftsnæringen, i Hammerfest og andre plasser, brukt til å skape denne mistilliten mot seg selv. Selvpåført. Og skulle man rette kritikk for de faktiske forholdene, trekkes rasismekortet raskere enn skyggens bevegelse. Med resultat at den lydhøre kritikken stilner. Men den forsvinner ikke, den finner bare nye arenaer der den bygger opp ytterligere mistro og mistillit. Det er derfor uforståelig at reindriftsnæringen ikke ser dette, og møter kritikk med handlinger og svar.
Våre enkle spørsmål er; hvor mange flere dager tenker reindriftsnæringen å bruke på å oppfylle Høyesterettsdommen av 23.oktober 1992? Hvor stor skade er reindriftsnæringen villig til å påføre seg selv? Og når skal reindriftsnæringen ta sine plikter på alvor og erkjenne at beiteretten ikke gjelder i tettbebygde strøk?
Vidar Mølmann, Hammerfest
Knut Einar Kristiansen, Porsanger
Nordkalottfolket
