Styret i Helse Nord lyktes ikke i å få flertall for å sende den framlagte omstruktureringsplanen ut på høring. Den viktigste grunnen til det er at plandokumentet rett og slett ikke holder mål. Det er Statens utredningsinstruks som gir rammene og retningslinjene for hva som er nødvendig å ha med i et slikt dokument. Hensikten er å sørge for at det utarbeides gode beslutningsgrunnlag før beslutningen tas. Kravene utredningsinstruksen setter omfatter alle statlige tiltak som har virkninger utover egen virksomhet. Minimumskravet til en utredning er at den skal gi svar på følgende spørsmål:
Hva er problemet, og hva vil vi oppnå? Hvilke tiltak er relevante? Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene? Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt? Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor? Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?
Lite eller ingenting av dette er å finne i plandokumentet til Helse Nord. Er det forventet vesentlige nytte- eller kostnadsvirkninger, skal en samfunnsøkonomisk analyse gjennomføres. Viktigst i så måte er at det skal være mulig å rangere alternativene etter nåverdi, og da er det flere forhold som må være ivaretatt for at det skal være mulig. For det første må det være en numerisk oversikt over hvilke fordeler (nytteverdi) de ulike alternativene representerer, og hvilke relevante kostnader de medfører. I tillegg kommer størrelsen på kalkulasjonsrenta.
Det foreligger retningslinjer utarbeidet av Finansdepartementet for hvilken kalkulasjonsrente som skal legges til grunn i de økonomiske beregningene, men ingenting av dette er å finne i Helse Nord sitt plandokument. Det foreligger heller ikke nødvendige data for å gjøre beregninger slik Statens utredningsinstruks krever, og da er det ikke mulig å vurdere lønnsomheten av tiltakene som foreslås. Riktignok er det noen beregninger over kostnadsreduksjoner, men drøftingene av dette er så mangelfulle at det nærmest er umulig for eventuelle høringsinstanser å ta stilling til dem. Det er heller ingen informasjon om tallene som oppgis tar hensyn til en sviktende tiltakseffekt i Helse Nord og foretakene, noe som det er solid erfaring for over flere år.
En graverende feil i plandokumentet er bruken av kostnadstall på foretaksnivå når justeringer i tjenestetilbudet skal utredes. Dette blir bare riktig dersom kostnadsstrukturen er helt identisk i alle sykehusene i foretaket. Alle vet at slik er det ikke, noe som kan belyses med et eksempel fra Helgelandssykehuset. På side 17 i plandokumentet vises en oversikt over innleie ved sykehuset i Sandnessjøen og Mo i Rana, og tallene viser at innleien i Sandnessjøen er 62% høyere enn ved sykehuset i Rana. Når man vet at innleie gir to til tre ganger så høye personalkostnader som egne ansatte, er det innlysende at kostnadene vil variere fra sykehus til sykehus. Derfor vil en sammenslåing av kostnadene for de to sykehusene bli direkte misvisende, og vi lurer på om det er denne feilen som har ført til en konklusjon om å satse på de tre sykehusene som framstår som de svakeste (Sandnessjøen, Stokmarknes og Hammerfest), mens man ønsker å legge ned eller begrense aktiviteten ved de sykehusene der høy innleie ikke er det største problemet (Narvik, Gravdal og Rana).
Ut fra vanlig bedriftsøkonomisk tankegang burde konklusjonen vært motsatt, nemlig å begrense aktiviteten ved de svakeste sykehusene og bidra til økt aktivitet og vekst hos de beste, helt i tråd med Riksrevisjonens anbefaling. Planen til Helse Nord er benevnt helhetlig, men vi stiller spørsmål om det kan være en rett betegnelse når de to største sykehusene i landsdelen ikke er med i vurderingen i det hele tatt. Det blir enda mindre forståelig når vi vet at det er disse to sykehusene som representerer de største problemene.
Videre er det grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved fordelingsvirkningene av planutkastet som foreligger når det er lokalsykehusene som skal bære alle byrdene og kostnadene, mens de to største sykehusene går fri. Implisitt i utredningsinstruksen ligger et krav om at det skal gjennomføres en risiko og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse). Riktignok inneholder planutkastet en slik analyse, men den er utført slik at det er umulig å få innsikt i hva som er gjort. Det samme var for øvrig ett av styremedlemmene inne på i flere omganger i styremøte 9. januar. At vedkommende har en doktorgrad fra NTNU og har ROS-analyser som sitt spesiale, burde være nok til at styrelederen hadde trukket i nødbremsen. Det ble ikke gjort.
Det er en også kjent sak at to av fire foretak i Helse Nord ikke kan gjøre opp for seg, og må derfor ha ekstra tilførsel av likviditet fra RHFet. Planen inneholder ingen tiltak som tar sikte på å rette opp i denne situasjonen noe som absolutt burde vært med, inklusive et forslag om en eventuell gjeldssanering. Videre ser det ut til at foretakene og muligens også RHFet, har tilsatt flere hundre personer – kanskje så mange som ett tusen personer – uten budsjettmessig dekning. Også det burde vært adressert når det viser seg at planen ikke bidrar vesentlig til å rette opp en skakkjørt økonomi. For oss ser det ut til at kostnadsbesparelsen som er estimer justert for sviktende tiltakseffekt, utgjør ca 10% av et framtidig årlig underskudd.
En ansvarlig styreleder burde innse at det gjenstår for mye utredningsarbeid til at noen sluttbehandling ultimo april i år ikke er realistisk, spesielt ikke når dokumentet skal ut på en omfattende høringsrunde først. Etter statsrådens sykehustale i går er det klart at planen til Helse Nord heller ikke villet overlevd en politisk behandling på sentralt hold. Ellers noterte vi oss at fødeavdelingene i landsdelen skal bestå i fortsettelsen, i hvert fall i fire år framover. Det er dette som legger rammene for det videre arbeid med sykehusene i landsdelen, og det er noe helt annet enn det administrasjonen i Helse Nord ønsket. Nå er første prioritet å få orden på økonomien.