De fleste er nok enige om at målet for faglig kvalitet i skole er at elevene skal lære ulike faglige emner som er beskrevet i fagplanene for skolen. Hvordan en skal komme fram til dette målet har det alltid vært store faglig diskusjon omkring hvor det har vekslet mellom vektlegging av fakta formidling og elevtilpasset pedagogiske metoder.
Dersom en forenkler problemstillingen litt er det to hovedinnfallsvinkler til læring: Læring skjer ved at elevene får en god faglig forklaring på emnet de skal lære. Læring skjer ved at elevene øver på de emnet de skal lære.
Det første utgangspunktet legger hovedvekt på faget og en god formidling av de faglige problemstillingene. Det andre utgangspunktet legger vekt på eleven og elevens motivasjon og forutsetninger. Det ideelle er sjølsagt å kombinere disse to forutsetningene.
Politikken i dag ser ut til å prioritere den faglige strategien. Det kreves en høg faglig kompetanse i det faget du skal undervise i, som for eksempel mastergrad i matematikk og norsk. En kan spørre om denne strategien sikrer at elevene får det beste læringsresultatet.
Denne innfallsvinkelen krever at høgt faglig kompetente lærere er i stand til å formidle de faglige emnene på en forståelig måte ovenfor sine elever. Vi vet at høg faglig kompetanse på ingen måte garantere kompetent formidling av faget. Enda vanskeligere blir det når en ser hva de faglige kompetansekravene betyr for organiseringen av undervisningen.
For å sikre at elevene får undervisning av en lærer med mastergrad i for eksempel matematikk kan dette bare la seg gjennomføre i skoler av en viss størrelse. En matematikklærer skal undervise i ca. 20 timer i uken. En klasse har 4 timer matematikk pr uke, altså må læreren undervise i 5 klasser for å få full stilling. De vil si at læreren må undervise 150 elever i faget dersom det er 30 elever i hver klasse. Dette er en formidabel arbeidsoppgave, med planlegging, evaluering og rapportskriving. Legger en til at alle de 150 elevene har krav på tilpasset undervisning blir oppgaven umulig.
Vi vet at læring forutsetter at elevene er aktiv i sin læringsprosess og ikke bare læreren. Et passivt mottak av lærerens formidling gir ikke god læring. For å motivere elevene til aktivitet trenges det ikke bare generell kunnskap om barn i den aktuelle aldersgruppen men også spesifikk kunnskap om det enkelte barn. Elevens kunnskapsnivå, interesser, fysiske-, psykiske- og sosiale forutsetninger, kan en ikke komme utenom dersom en skal få elevene å delta i en aktiv læringsprosess.
I tillegg må lærere alltid også forholde seg til en rekke forhold utenom en konkret læringssituasjon. Mobbing, nærmiljø, lokale kulturer, foreldre, skolevei og andre elementer vil alltid virke inn på elevene og dermed lærerens arbeidsforhold.
Politikere som skal planlegge framtidens skoler og skolestruktur har et meget stort ansvar ovenfor framtidige generasjoner og må klare å ha mer enn en tanke i hode, for læring er ikke en endimensjonal aktivitet.