I Alta bagatelliserer vi det gjerne som uskyldige guttestreker, men hobbyen med å vandalisere skiløyper, gapahuker og idrettsanlegg er temmelig ødeleggende for bolysten. Her må noen ta affære.
I utgangspunktet har vi usedvanlig gode vilkår for å skjøtte folkehelsa i regionen. Ikke nok med at vi har unik natur i alle himmelretninger, men vi har også en skog av lag og foreninger som står for fantastisk innsats.
Det handler både om å skape aktivitet og sørge for at vi har anlegg tilgjengelig for små og store.
Alta kommune, initiativ i skoler og barnehager, sykkelbyen, folkehelsetiltak og forebyggende virksomhet er av topp klasse, enten vi peker på tråkking av løyper, naturstier eller tilrettelegging for toppturer.
I sum bør vi smile bredt over det vi har, men formålsløse ødeleggelser rammer både frivilligheten og uorganisert aktivitet. Som en av Altapostens lesere var inne på, dette er ikke guttestrekene man vil bli verken kjent for eller tatt for. Det vil være trist å ramme de menneskene som står på dag og natt for fellesskapet.
Gjentatte anmodninger om at foreldre skal snakke med sin håpefull har ikke vært særskilt effektivt, og noe sier oss at dette ikke tas på tilstrekkelig alvor.
Vi anser det som alvorlig at man kjører rundt i lysløypene med motorkjøretøyer og det hjelper heller ikke denne gangen at kua har vært kalv. Gjennom årene må vi være mest opptatt av å forklare barna viktigheten av å vise respekt for både medmennesker og en fredelig gapahuk, ment for nærmeste barnehage og skole.
Å brenne den ned kan gi fatale følgefeil, for å si det forsiktig. I den grad ødeleggelser for fellesskapet møtes med en skuldertrekk, har vi skutt oss selv i foten. Alle sammen.
Vi tenker at det viktigste er å skape dialog, for å fotfølge barn og unge i langstrakte Alta er jevngodt med å lete etter nåla i høystakken. Politiets løfte om mer patruljering støtter vi naturligvis, men vi tenker at Alta, kommune, skoler, lag og foreninger og foreldreutvalg bør lage en felles strategi for å bekjempe vandalisme.
Det er heller ikke slik at vi ikke kan bli bedre på tilrettelegging, for eksempel sørge for et bedre tilbud for alle som ikke sokner til organiserte aktiviteter.
Her trenger man å snakke med de unge i målgruppen, de som rent faktisk tror det er morsomt å ødelegge for fellesskapet. Nærmiljøene må ikke støte vekk noen eller skape noe form for selvjustis, men forsøke å oppnå kontakt og dialog.