Ekkoet fra en rekke opprivende debatter blir med oss inn i nok en koronajul. Da kan det være kjærkomment med en pust i bakken og en prat om alt annet enn politikk og samfunn, mens andre møter en vegg av taushet og tomhet.
I 2021 har Alta blitt satt ettertrykkelig på kartet, både i forbindelse med stortingsvalget og regiondebatten. At altavelgerne sendte Pasientfokus og Irene Ojala til Stortinget var en oddsbombe av de sjeldne, selv om sykehussaken skaper et unikt engasjement i regionen.
Som om ikke det var nok; regiondebatten sender det meste av debattanter i skyttergravene, enten man er for eller mot demontering av Troms og Finnmark fylkeskommune.
Skråsikkerheten er like framtredende som usikkerheten, kanskje fordi det rører ved følelser og identitet. Det står i kontrast til de grå veggene på fylkeshusene i Tromsø og Vadsø, kontorer som sjelden eller aldri får besøk av folk flest, selv om den videregående skolestrukturen er viktigere enn noensinne.
Valgvinnerne er allerede i gang med å demontere storfylket, selv om det i praksis vil drøye til 2024. I mellomtiden vil ordkrigen ta av, kanskje spesielt i lys av at Alta også her går sine egne veier med en folkeavstemning.
Polariseringen i ordskiftet er større enn noensinne, i så stor grad at Finnmarks skjebne er tema i riksmedia. Det er for så vidt hyggelig, men debatten har en råskap som kan bli en utfordring. For å si det sånn: Avstandene i Finnmark er store, men kanskje større enn noensinne.
Midt i denne råskapen finnes det en kil av bekymring knyttet til en pandemi som snart har toårsjubileum her til lands. Her debatteres det friskt rundt restriksjoner og vaksiner, men vi tenker at den nye diagnosen Long-Covid har noen dimensjoner vi ikke kjenner rekkevidden av.
Da tenker vi ikke nødvendigvis på de mer opplagte bivirkningene, men det indre landskap hos oss alle når det gjelder en ny virkelighet. Tallene fra Opinions spørreundersøkelse for Røde kors er skremmende og viser at hver fjerde nordmann er ensom.
Én av tre savner mer menneskelig kontakt, og det er de yngste under 25 år og de eldste over 80 år som oppgir at de kjenner mest på ensomhet for tiden. Det er en dyr pris å betale for stillstanden og føyer seg inn i rekke av urovekkende trender.
De fleste som kjenner på savnet er nordfra og vi bør kanskje være årvåken for hva dette innebærer i det lange løp. Kanskje hver og en av oss kan bidra til å dempe utfordringene, både nå og i tiden som kommer.
Kanskje koronaen forsterker utfordringene, men vi har en mistanke om at det er noen grunnleggende kløfter skapt over flere år, for eksempel i smarttelefonens tidsalder.
Rolf Edmund Lund
Ansvarlig redaktør