Jeg var på 90-tallet student i England. Der så jeg hvordan pressen og folket noen ganger jaget i flokk, satt folk i gapestokk. «Sånn vil det heldigvis aldri bli hos oss» tenkte jeg. Jeg tok feil.
Fosensaken har mange sider, men noen sider er også svært enkle. Det har vært en høyesterettsdom, som fastslår at menneskerettigheter er brutt. Og som videre fastslår at dette må rettes opp i. Det er ikke vanskelig å forstå.
Det er heller ikke Sametinget som er part i saken, men reineiere, vindkraftverk og staten. Det er også ganske enkelt å forstå. Det er dermed ikke Sametinget som kan forhandle om hvordan dette kan rettes opp, det må partene som er berørt, selv få forhandle om. Det er ikke Sametinget som skal være tilfreds med resultatet, men dem.
Nordkalottfolket har også uttalt og vedtatt i Fosensaken følgende: «Sametinget krever at Regjeringen, uten unødvendig opphold, følger opp Høyesterettsdommens konklusjon om at reindriftsamenes rettigheter er krenket, og at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse som følge av dette er ugyldige.» Det må derfor ikke herske noen tvil – selvfølgelig skal det ordnes opp i saken, her må partene til forhandlingsbordet. Å høre statsråden i debatten nekte å anerkjenne og beklage at man ikke har fått fortgang i saken, var nesten ikke til å tro, og fullstendig forkastelig.
Så har det vært demonstrasjoner i Oslo, initiert av ungdom i NSR og Natur og ungdom. Sivil ulydighet er en helt akseptert del av vårt demokratiske system. Det er godt nedfelt som en måte å aksjonere på, når man føler annet ikke fungerer. Det har skjedd før, flere ganger – det skjedde nå – og det kommer til å skje siden. Vi har Alta-demonstrasjonene, sinnataggen som ble tilgriset og vi har sett folk klatre i tårn i Sellafield.
Det er slik vårt demokrati fungerer. Og det er viktig at man har den muligheten. Og jeg har full respekt for at noen velger den løsningen. Om jeg ikke tar feil, har også staten hatt full respekt for aksjonsformen. Demonstrantene fikk eksempelvis før de ble båret ut, både kontakte journalister, og fikk streame at de ble båret ut. Full offentlighet, og antakelig mye mer enn mange andre stater ville akseptert. Så er det bare å si all ære til demonstrantene, som faktisk fikk presset frem en beklagelse, og antakelig fortgang i saken.
Og selv om jeg har full respekt for den løsningen, og ikke har noe i mot at denne løsningen benyttes som del av vårt demokrati, er det ikke min løsning. Jeg ble politiker, fordi jeg enn så lenge tror på politiske løsninger og forhandlinger. Kanskje vil jeg revurdere det i fremtiden, men fortsatt har jeg troen på demokratiske spilleregler, forhandlinger og flertallsvedtak. Det kan vi mye om, vi som sitter i mindretall i ulike demokratiske fora.
Jeg syns heller ikke at å kaste maling på Sinnataggen er en god måte å vise sin motstand mot oljeindustrien. Om jeg sjøl ikke velger sivil ulydighet – gjør det meg til et monster? Til en man skal jage fra skanse til skanse, og presse meg til å si at fordi jeg ikke selv er vil bruke sivil ulydighet, er jeg mot Fosendommen? Nei, vi kan ikke ha det sånn. Det er jo ikke sant.
Kjære folk – både samer og andre. Kutt ut å jage demonstrantene. Slutt å jage oss andre. Det skal være lov å mene forskjellig, og vi må hegne om demokratiet og ytringsfriheten, uten å hetse, og herje med hverandre. Det siste vi trenger, er å bygge opp om ytterligere mobbekultur. Det er nok nu!