Nasjonale symboler er flagg, merkedager og nasjonalsanger, mens sentralmyter er det brede lags holdninger og inngrodde oppfatninger, som den norske vikingen, djerve menn som utfører edle dåder. Eller den samiske reinnomaden med bærekraftig næring og det at samer står for økologisk varsomhet!
Men først: I kjølvannet av 6. februar bruker Sametinget og NRK Sápmi mye journalistiske ressurser på å markedsføre og propagandere for Samisk nasjonaldag fordi det språklig har større potens enn Samefolkets dag - det som Samekonferansen vedtok i Åre 1986. Dette er etter mønster av Isak Sabas ”Same soga laula” (=Sameslektens sang) publisert i Sagai Muittalægje i 1906.
Ordet náššuvdna, náššun ble ikke brukt selv om de fleste av konferansens samisktalende delegater kjente nok ordet fordi det har vært i brukt allerede før 1900-tallet. Det er også med i Konrad Nielsens Lappisk ordbok I-VI og andre autoritative ordbøker. Jeg skal komme tilbake til dette.
Sentrale symboler er altså flagg, merkedager og nasjonalsanger.
(1) Flagget er kanskje det kraftigste signal om nasjonen, jfr. å heise flagget på Sydpolen. I 1911 tok Amundsen Antarktis i Norges «besettelse». Eller en turist i den evige staden som synliggjør sin nasjonalitet med flagg eller flaggets farger på brystet eller snippsekken. Sympati og støtte til andre land er vanlig, f.eks. å bruke det ukrainske eller palestinske flagg og deres nasjonalfarger. I USA er flagget nærmest hellig!
Ved store idrettsbegivenheter kastes et stort flagg til vinneren, enten det er Jakob Ingebrigtsen eller en kenyaner som blir svøpt og inntullet i landets flagg mens han springer æresrunden. Dette er et ganske nytt fenomen. Slik var det ikke i Helsinki OL-52, i Sidney OL-56, eller OL-er på 1970- og 1980-tallet. Fenomenet oppsto etter den tid.
Det samiske flagget heises på de samiske flaggdager. 6. februar brukes effekter med små flagg som dekorer hele vegger, bl.a. i TV-sendinger. Flagget eller flaggets farger finnes på fb-profiler, klistremerker på biler, reinsleder og som pins på brystet.
På 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet gikk NRK Sameradioen/Sápmis journalister ofte ut i lokalpressen og fortalte at de hadde ringt til så og så mange kommuner om å flagge 6. februar. Dette var en primitiv måte å forsøke å presse kommuner til å skaffe seg flagg og flagge, men det var vel en del av NRK Sápmis journalistiske virke. Ja, ja!
(2) Nasjonalsanger appellerer også, - om ikke så sterkt som flagg. De uoffisielle nasjonalsanger tidligere var selvforherligende: «For Norge, Kjæmpers Fødeland» og «Sønner av Norge, det eldgamle rike». «Ja, vi elsker dette landet...» ble anerkjent som nasjonalsang i 1864, men vedtatt av Stortinget først i 2019!
De andre nordiske land har tilsvarende sanger som dansk «Der er et yndigt land,...», det finske «Oi, maamme Suomi, synnyinmaa...» (=Vårt land, vårt land, vårt fosterland!), det islandske «Ó, guđ vors lands, ó lands vors guđ!», det svenske «Du gamla, du fria, du fjällhöga Nord,...» og det samiske «Guhkkin davvin Dávgaid vuolde...», (Langt nord under Karlsvognen... ).
Alle disse sangene framhever landet og landskapet. Samtidig er det nasjonale neddempet, men noe er beholdt, bl.a. karakteristiske trekk ved nasjonens musikk. Det gjelder også den samiske, der melodien fra 1961 er delvis bygd på joikens elementer.
(3) Det tredje er nasjonens merkedager. Det interessante er at mange har begynt å kalle dem for nasjonaldager. I Norge heter 17. mai fremdeles Grunnlovsdag, men i mediene som nasjonaldag. Fram til 1980-tallet hette det Svenska flaggans dag, men det ble byttet ut med nasjonaldag.
På den 13. Samekonferansen i Åre i august 1986 vedtok konferansen Isak Sabas «Same soga laula» (Sameslektens sang) som samefolkets sang.
Og åpenbart etter mønster av Sabas sang ble tittelen for 6. februar; Sámi álbmutbeaivi, oversatt til Samefolkets dag. Konferansen visste godt hva den gjorde, og vedtok ikke náššunbeaivi.
Ordet náššuvdna, náššun (et annet ord for nasjon er čearda, men ikke álbmut, lånord fra norrønt almúgr) har vært kjent, og brukt både i skrift og tale. Fra Anders Guttormsen ble redaktør i Nuorttanaste i 1946 brukte han ordet náššun, og i de samiske sendinger fra 1948-49 da Thor Frette var i NRK. Han oversette også De forente nasjoners (FNs) menneskerettighetserklæring til samisk. Og også i Ságat da han og Hans J. Henriksen var redaktører. Samekonferansen valgte likevel navnet Sámi álbmutbeaivi (=Samefolkets dag).
At den forrige Sametingsdirektøren gjorde det kunststykke i sin såkalte «utredning» å konkluderte med at Sámi álbmutbeaivi betyr samisk nasjonaldag, var kanskje en politisk bestilling fra Sametingsrådet. Et forsøk som ikke holder vann fordi rådets vedtak sletter ikke Samekonferansen beslutning som samer fra tre nordiske land vedtok.
Sametinget og NRK Sápmi satser alt på at det skal hete Nasjonaldag. Dette henger utvilsomt sammen med at nasjonaldag har større potens enn Samefolkets dag!
Kringkastingssjefen og NRK sentralt har bare å føye seg etter NRK Sápmis instruks med flagg foran programannonsørene, masseflagg som bakgrunn og med ”Samisk nasjonaldag” på skjermen hele dagen. Sentralt følger NRK sin divisjon Sápmi heller enn landets Flaggregler (der de offisielle navn er ført opp).
Dette er NRKs woke- og identitetspolitikk i praksis!
Odd Mathis Hætta
