Det norsk samfunn har gjennom de sist femti årene hatt et sterkt søkelys på å hjelpe svake og utsatte grupper. Dette har skjedd gjennom lovgivning, hjelpetiltak og offentlighetens oppmerksomhet. Denne innsatsen har hjulpet mange til et mer verdig liv.
Et arbeid som har blitt gjennomført av våre institusjoner innen helse, skole og sosialtjenester. Det er derfor et paradoks at disse hjelpetjenestene blir utsatt for så sterkt offentlig kritikk.
Skal de svakest av oss få en positiv utvikling må de stilles ovenfor høge og rimelige krav. Det er bare gjennom å klare stadig nye utfordringer at også disse når lenger i sin utvikling. Hjelperne kan bare legge til rette for at en slik utvikling skal kunne skje. Det er imidlertid veldig vanskelig å stille de svake til ansvar for at de ikke arbeider for å tilfredsstille de kravene de står ovenfor. Den offentlige kritikken retter seg nesten alltid mot de som skal hjelpe.
En ser aldri at naveren blir utsatt for kritikk, det er nav-organisasjonen som gjør feil. Det er ikke eleven med en eller annen form for diagnose som gjør feil, det er lærerne og skolen som søkelyset rettes mot. Det er ikke foreldrene som ikke strekker til i barnevernssaker, det er sosionomene og barnevernet som blir konfrontert i det offentlige.
Vi står ovenfor en farlig utvikling dersom trakasseringen av fagfolkene i helse, skole og sosialtjenester får utvikle seg. For det første er det de hjelpetrengende som i sterkest grad vil tape på en slik utvikling. Veien til verdige liv i velorganisert samfunn går gjennom stor egeninnsats og god hjelp fra fagfolk.
Fagfolkene må slippe å bli kalt for horer, nazister og bli truet på livet når de forsøker å gjør et profesjonelt arbeid. Klarer ikke samfunnet å legge til rette for et godt arbeidsmiljø for de faglige ansatte, kan en heller ikke forvente at de hjelpetrengende gjør nødvendige framskritt.
Sjølsagt gjør fagfolk feil i ulike situasjoner, men det er meget sjelden at dette skjer fordi de ønsker å skade menneskene de er satt til å hjelpe. Innenfor yrker som barnevern har vi sett at hjelpetjenesten blir dømt både for å gjøre noe og for ikke å gjøre noe. En tirade av skjellsord og trusler er derfor urimelig og må påtales i det offentlige rom sjøl om de blir framsatt personer med nedsatte funksjonsevner.
De svakeste blant oss trenger et sterkt vern gjennom lov og regelverk, men kan ikke gjennom avvikende atferd diktere innhold og arbeid i våre hjelpetjenester.