Et nytt fylkesting for Troms og Finnmark bør være sammensatt noenlunde 50/50, for å balansere makt og innflytelse, men det blir «overkill» med over 70 representanter.

Hvis stortingsvedtaket om sammenslåing av fylkeskommunene i Finnmark og Troms overlever høsten og intense reverseringstrusler, er det mange brikker som må falle på plass fram mot 2020.

Det viktigste er hvilke tjenester en slik region vil kunne betjene og hvor det er tenkbart at man kan reise nødvendig kompetanse for å ivareta disse oppgavene. Det blir nøkkelen for en vellykket reform, der man må sikre seg at løftene om desentraliserte tjenester følges opp i praksis. En av betingelsene må være en balansert oppgavefordeling.

Videre kan den nye demokratiske virkeligheten bli kimen til hodebry. At både kommunereform og regionreform vil svekke nærheten til beslutningstakerne hersker det ingen tvil om. Der synes vi ikke man skal gå rundt grøten når kommuner og fylkeskommuner finner hverandre.

Når det handler om effektivisering i et større geografisk område, ligger det i kortene at det må komme rasjonelle endringer, det vil si billigere og mindre tungvinte løsninger. Professor Frank Aarebrot har overfor NRK foreslått at fylkestingene beholder dagens antall politikere inn i den nye regionen.

Vi mener det godt mente forslaget er preget av for mye Møllers tran, ettersom det vil gi en forsamling på 72 politikere. Det halve er mer enn godt nok. Vi tror ingen forventer at det skal komme politikere fra alle kroker av fylkene, for at det skal  bli representantivt, men vi støtter at man vekter fylkene noenlunde likt, selv om Troms har den befolkningsmessige tyngden. Også i dag er de ulike partiene opptatt av å skape blant annet geografisk og kjønnsmessig balanse for å speile befolkningen mest mulig.

Den nye regionen må imidlertid bygges av mer enn folk, for eksempel naturressurser, der Finnmark har et ekstremt potensial. Hvis regionreformens intensjon skal ha noe for seg, må det være prioritert å skape en vi-følelse, der tilliten mellom by og land ivaretas og der fylkestinget ikke blir en lofylt, navlebeskuende ansamling med politikere som ikke skjøtter sitt helhetlige ansvar. Da er vi like langt.

Det betyr ikke at man skal skrote respekten for ordninger som finnes i dag, for eksempel grensedragninger for Fefos forvaltning i Finnmark, eller tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms. Det er historisk betingete ordninger som ikke må ofres i denne prosessen, så vil den demografiske, politiske og næringsmessige utviklingen være bestemmende for om det blir behov for justeringer.

Selve regionreformen handler om et fylkeskommunalt ekteskap, og behøver ikke nødvendigvis endre på det faktum at man føler seg som finnmarking eller tromsværing.