Finnmark Arbeiderparti legger seg flat etter at Altaposten har avslørt at fylkets eget forslag til fordeling av kompenserende tiltak minner mer om solospill enn en demokratisk prosess. Det er en helt nødvendig botsøvelse fra partiet og det er grunn til å forvente at saken også blir et tema i ulike fylkeskommunale fora, samt partiets forestående nominasjonsprosess.
Leder Ingalill Olsen og styret i Finnmark Ap går usedvanlig langt i sin kritikk av hovedutvalgsleder og heltidspolitiker Grethe Ernø Johansen. Prosessen har vært uheldig og savner demokratisk forankring, mener styret, som samtidig gjør det klart at dette ikke skal gjenta seg. Det ligger samtidig et sterkt signal i at fylkesvaraordfører Bente Haug overtar ansvaret for neste fordeling av midler i 2016 og 2017.
Vi har ikke et parlamentarisk system i fylkeskommunen, men her foreligger en åpenbar tillitsbrist som krever mer enn selve botsøvelsen. Det er behov for reparasjon og en klar manual for hvordan denne type saker skal håndteres i framtiden. Det må ikke skje etter klipp-og-lim-metoden, der gode intensjoner hentes fra Nasjonal transportplan og rådgivere som NHO, uten at de som faktisk styrer den regionale pengebingen får siste ord.
Bortfallet av differensiert arbeidsgiveravgift for transportnæringen hadde trengt en målrettet og politisk vurdering av hvilke tiltak som er mest effektive for dem det gjelder. Da er det ikke nok med blåkopi fra tiltak som allerede er integrert i planverkene. Inntrykket kan være at man i stedet for friske penger, kun bidrar til å forsere tiltak som allerede er velsignet med støtte i neste tiårsperiode. Det er derfor vi mener at den mer uavklarte delen av innfartsåra Riksvei 93 ville vært et naturlig formål i denne sammenhengen, i tillegg til at forlengelsen av rullebanen befinner seg i et vakuum når det gjelder finansiering. I stedet valgte man å bruke ekstraordinære midler til allerede prioriterte prosjekter, som naturligvis også er viktig for Finnmark.
Blant disse er utvilsomt Polarbase som har en nøkkelrolle for verdiskaping i en ny oljeprovins, men det handler samtidig om en industribedrift som har godt med muskler til å besørge infrastruktur på kort og lang sikt, blant annet med Norsea Group og dermed Wilh. Wilhelmsen ASA i ryggen. Dette et et prosjekt som står i direkte konkurranse med offentlige utbygginger, der formålene er utallige og behovene er skrikende.
Så kan det videre tilføyes at det neppe er betryggende at det politiske miljøet har vært i kollektiv sommerdvale mens prosessen har gått sin gang, uten at man har vært tilstrekkelig opptatt av fordelingen av disse midlene. Det har skjedd mens regjeringen øyensynlig har brukt lokale innspill som rettesnor for selve fordelingen.