Tiden er inne for å komme med noen selverkjennelser og psykiatriske dybdeanalyser. Hvorfor er Rambo så full av raseri og hat?

Svaret fikk jeg tirsdag. Som lyn fra klar himmel. Det var som å bli angrepet av en svensk slagbjørn med labber som golvtepper. En Rambo er hardfør nok til å se råteipene til Motorsagmassakren mens klær brettes og lakrisbåtene tøffer inn i en glisende kjeft. Tirsdagens utgave av "Ut i naturen" ble imidlertid så hard kost at jeg endte i fosterstilling på sofaen, med avgnagde negler på både hender og tær.

Årsaken er Sverre M. Fjelstad, den skjeggete NRK-dinosauren som gjennom barne- og ungdomsårene har gitt oss et nevrotisk forhold til både skau og 18-taggere. Tirsdag kom han plutselig traskende gjennom urskogen med de samme trugene, som om ingenting har skjedd de siste 40 årene. Han var skolens forlengede arm inn i stua, der vi som vanlig sunn ungdom hadde evig nok med å kjede oss ihjel. Der formante han oss om å pelle oss ut i naturen. – Få opp gluggene og se rundt dere, sa han med et slags sindig raseri over at vi verken så eller hørte noe som helst. Hver eneste gang jeg ligger dausjuk på sofaen, mest sannsynlig på grunn av kebaben som ble skylt ned med 18 pils, får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke sitter på toppen av Skoddavarre med termos og kvikklunsj. Jeg ender alltid opp som et råttent eple, som ikke er i stand til å glede meg over ekorn på konglejakt. Mitt eneste forhold til natur er potetgull med paprika.

Sverre er ikke den eneste NRK-dinosauren. På lille julaften dukker hun opp. Smørblide Ingrid Espelid Hovig skal være garantisten for en sprø fettrand på juleribba. Da har vi dårlig samvittighet hele året når en gummiert Grandiosa triller ut av ovnen. Me har juksa litt. Det tok bare kvarteret. Det skal ta fem timer å tilberede ordentlig mat.

Jeg kunne listet dem opp alle disse gale, gale NRK-dinosaurene fra kritt-tida for TV. Pål Bang Hansen, denne lille fragle-mannen med hårsveis som en velbrukt oppvaskbørst. Han skulle på død og liv ha oss til å se svarthvite italienske filmer, når vi helst ville se Clintern plaffe ned stygge meksikanere. Noen av dinosaurene har overlevd, for eksempel i NRK-sporten der "nerdene" etter 40 år fortsatt synes det er fruktbart å kauke som ville dyr når snørrete skiløpere ramler om kull i målområdet.

Hva med han kule karen i Halv sju, Ivar Dyrhaug. Nå står han gråhåret på fredagskveldene og hopper opp og ned til karaoke-klassikere. Det gir oss rett og slett en traumatisk opplevelse, nesten som å se Vidar Lønn Arnesen legge puslespill på veggen.

Det som likevel får oss til å tilte internasjonalt, for å bruke dagens TV-språk, er hvis monstrene fra barne-TV på 70-tallet av en eller annen grunn dukker opp på skjermen. Reparatørene Pompel og Pilt med vaktmesteren i hælene er selve skrekkscenariet, kanskje sammen med "romlingane" som den dag i dag får oss til å se mistenksomt mot månen når kaffetuten gir lyd fra seg. Drapsmaskinene i svenske skoger blir søte lam sammenlignet med bjørnen Colargol – og hvis Pernille og Mr. Nelson kommer på besøk – blir jeg sittende blant møll og støvete 17.mai klær i skapet, helt til dagen gryr.

Selv elskelige Vibeke Sæther må ikke finne på å spørre "Hva kommer nå?" Det gir personlighetsforstyrrelser et helt liv.