Dagens regjering er opptatt av havvind og hybridkabler – for å legge til rette for «Det grønne skiftet» og en bærekraftig fremtid. Havet, den blå åker, blir av noen omtalt som pasient – eller at vi må ta havet tilbake og i balanse. Kronprins Håkon sa at vi nå har en kollktiv mulighet og ansvar til å beskytte sjøen. Jeg lurer på om vi beskytter sjøen når vi fyller havet med havvindindustri og mikroplast?

Det internasjonale energibyrået IEA sier i sin siste rapport (ekstern lenke) at Norge eksporterer hele 90 prosent av all sin energiproduksjon ut av Norge. IEA mener at Norge er en energileverandør som kan stoles på.  Fremtiden i Norge planlegges for havvind, hybridkabler og balansekraft fra norsk vannindustri. Bare vi hører begrepet «Det grønne skiftet» så strammer mange seg opp og sier DETTE vil vi være med på.  Mitt inngangssyn er imidlertid litt mer skeptisk – og jeg skal her si noe om det.

Aftenposten (ekstern lenke) hadde 2. mai i år en sak om at Irene Ojala fra Pasientfokus kunne havne på vippen i strid om havvind. Konsekvensen var at leverandørindustrien og vindindustrien tok kontakt med Pasientfokus med mål om at Pasientfokus skulle gi industrien et utfall slik vindindustrien ønsket det. Politikere fra ulike partier tok også kontakt – for det handlet jo om det grønne skiftet og at vi «har det travelt» med å tilrettelegge for en fornybar fremtid.

Havforskerne, reindriftsutøvere, fiskere og mange fra primærnæringene fulgte også nøye med, for mange av dem mener at det er store utfordringer og problemer med havvindindustrien.

Tidlig i mai fikk Havforskningsinstituttet 10 mill. kr for å forske på miljøeffekten av vindkraft til havs. Havforskningsdirektør Nils Gunnar Kvamstø sa det slik til egne nettsider (ekstern lenke):

«Dette gleder vi oss stort over. Vi vet i dag ikke nok om miljøeffekten av vindkraft til havs.»

Havvindindustrien skal bygges flere steder i Norge - blant annet i Sørlige Nordsjø II, men vi har altså ikke tid til å vente på svarene som vi har bestilt gjennom en konsekvensutredning og pengene som ble bevilget til formålet. Det er underlig - For vi vet ikke hva handlingens konsekvens blir.

  • Vi vet ikke hvorfor en tredjedel av alle sjøfuglene som hekker på fastlandet i Norge, er borte. Vi vet ikke om det skyldes vindturbiner eller kraftlinjer på fuglenes trekkrute.

  • Vindkraft skal eksistere i balanse med fiskebåter, heter det. Hva så med fiskebestanden, fiskehelsa og etter hvert fiskeren?

  • Lodde og tobis legger egg på sandbunnen. Kan gyteområdene skades?

  • Vil sprengningsarbeid skremme marine organismer og gytende fisk på samme måte som seismikkskyting?

  • Vil bakgrunnsstøyen fra turbinene og økt skipstrafikk grunnet vedlikehold forstyrre hval, fisk og andre marine organismer som bruker lyd for å kommunisere?

  • Kan elektromagnetiske signaler fra strømkabler påvirke orienteringssansen til fisk som bruker magnetisme til orientering, som skate, hai, hyse og ål?

Det hadde vært fint om flertallet på Stortinget og regjeringen gav oss mer tid til å vente på Havforskningsinstituttets utredning. Hva er det som gjør at vi har det så travelt? «Det grønne skiftet» svarer du kanskje. Men det noe vi bør tenke grundig over:

Noen ganger løser vi mennesker et problem ved å skape nye problemer. Havvind-industrien er tenkt å skape energi til beste for folk. Men hvis det fører til at økologien taper, fiskens vandring endres, flere sjøfugl dør, lydbølger i havet skaper utfordringer for ulike fiskearter og så videre – da fører handlingens konsekvens til at økologien taper – og da taper også vi mennesker. Vi må passe oss slik at vi ikke agerer litt som Mao da han løste et problem for manglende matproduksjon med å fjerne spurver som spiste korn. At spurven spiste andre skadedyr som gresshopper var kanskje ikke i Maos tanker? Da spurven ble borte økte gresshoppesvermene til bibelske proporsjoner og en ny hungersnød inntraff. Rundt 30 millioner mennesker døde. Det Mao hadde gjort var å forstyrre den økologiske balansen.

SÅ er det slik: Havvindturbiner funker kun når det er vind. Når vinden stopper må vindkraften kompenseres med balansekraft fra vannkraft.  Vannkraft kan bli en mangelvare. Jeg har stilt spørsmål til flere som er interessenter i havvindindustri om denne balansekraften i fremtiden kan tvinge fram større utbygging av Vindturbin industrien på land?  De fleste svarte nei, kun et selskap sa at det var en mulighet.   I komiteens tilrådning var det flertall for 59 forslag. Et av dem lyder: «Stortinget ber regjeringen sikre et fremtidige vindkraftutbygginger, fører til tydelige lokale ringvirkninger, blant annet ved at det legges til rette for kommunale inntekter.» Mitt spørsmål blir – er det fra disse vindturbinene på land – balansekraften til sokkelen skal hentes fra? Og er det slik at Stortinget i fremtiden kan sultefore kommunene ved å ta bort en del økonomiske bevilgninger – for å presse kommuner til å etablere vindkraftanlegg i kommunene – for å få inntekter?

Jeg er bekymret. Det kan se ut som at politikerne i Norge har det travelt. I min tale på Stortinget sa jeg det slik: « ...når vi finnmarkinger oppfatter at noen er presset på tid, bruker vi å si at de oppfører seg som om det brenner på dass. Det er selvfølgelig et utsagn jeg ikke kan bruke i denne sal - det vil jo oppfattes som uparlamentarisk.»

Vil havvindparker eller vindindustri på land gi et positivt natur regnskap? Det spurte ungdommen i huset meg om. Mitt svar er: Jeg vet ikke. Det jeg vet er at vi må trå varsomt, det er ungene våre som må betale, samt rydde opp resultatene, av handlingens uheldige konsekvens. Det er også noe vi må tenke på.

Irene Ojala (Pasientfokus)

Stortingsrepresentant , Finnmark