Hva må til for å skape en attraktiv framtid for unge mennesker i Troms og Finnmark? Det er det betimelige spørsmålet som stilles under vintermøtet i regi av Statsforvalteren i Alta denne uka.
Det er et aktuelt og treffsikkert tema som rulles ut i sin fulle bredde under møtet. I lys av den urovekkende folketallsutviklingen i brorparten av kommunene i vår region, er det ekstremt viktig å diskutere hvorfor de bekymringsfulle demografiske utviklingstrekkene forsterkes så tydelig, både når det gjelde fødselstall og netto utflytting.
Det spesielle her, er at man gjør et oppriktig forsøk på å få de unge i tale, de som har forutsetning for å kjenne på hvor skoen trykker – og som kan gjøre noe med forgubbing og fødselstall på lavbluss.
I de kommunale ungdomsrådene finner man gjerne engasjert ungdom som brenner for hjemplassen, men som samtidig kjenner på den globale, magnetiske kraften i sentralisering, til tross for tiltakssone og et vedvarende fokus på bolyst.
Håpet er at unge og friske blikk kan bidra med nye perspektiver, et alternativ til mange av de kjente forklaringene.
Det er boret i tallmaterialet titt og ofte med ønske om enkle politiske svar, men vi tror det er mer komplekst enn som så. Gode utdanningstilbud i eget fylke er naturligvis ønskelig, men det handler nok vel så mye om hva som kan gjøre at unge og kompetente mennesker vil vende hjem for å bo og arbeide i hjemfylket, aller helst sørge for at fødselstallene igjen peker potent oppover.
Attraktive arbeidsplasser blir gjerne frontet som det saliggjørende, men under næringslivsdagen i Alta forleden, satte professor Kjell Arne Røvik ord på paradoksene. Til tross for gylne år på diverse konjunkturbarometre det siste tiåret, har ikke arbeidsplassene i seg selv vært salvende på lokalsamfunnene og nødvendigvis løst de strukturelle knutene, slik det gjerne gjorde tidligere.
Innvandring har snarere vært redningen, enten det er bygningsarbeidere eller myke hender i omsorg som trengs mest. Som vi har sett kan det være vanskelig å forvente at utenlandsk arbeidskraft skal være tilgjengelig til enhver tid.
Foran oss venter automatisering og «robotisering» av arbeidslivet i hele verden, så det er ikke det minste rart at det skaper tøffe debatter lokalt og regionalt om hvordan verdiene skal forvaltes bærekraftig i framtiden.
Mens vi voksne ligger på alle fire i skyttergravene, har kanskje de unge best forutsetning for å debattere fordomsfritt om hva som skal til for å bo og virke i nord, hvilke tiltak som kan monne og hvilke samfunn som kan være den snakkisen som gjør det verdt å ha Nord-Norge som alternativ for seg selv og familien.
Midt i den krevende kampen for å bevare små og sårbare samfunn, befinner vi oss i en geopolitisk krok av verden, der nasjonale interesser gjør det viktig å lykkes med å bevare bosettingen.
Vi tror imidlertid det er skummelt å bruke gamle verktøy og offentlig støtte for å fikse så dype strukturelle utfordringer.