Jeg har nå skummet gjennom store deler av Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport. Sjøl om mye av det som skrives var kjent for meg, er den massive fortellingen på over sju hundre sider overveldende. Det som overrasker meg er imidlertid at hverken vi samer, kvener eller skogfinner har gjort noen feil gjennom alle de hundre år som det fortelles om, vi er bare blitt trakassert av nordmenn og norske myndigheter.
Alle personlige fortellinger framstilles som objektive sannheter om den brutale fornorskningen. Kapittel 20 om reindriftens vilkår er et godt eksempel på hvordan den private og offisielle beskrivelsen faller sammen:
Samen sier:
«..eg har meldt inn over en hundre femti rein på ett år. Rovdyrdrept, men jeg har erstattet cirka seksti [...]. Det som jeg føler er at det er direkte skammelig i fra staten sin side, å behandle oss på det her viset. Derfor sitter jeg sånn her den dag i dag. Jeg har slitt meg helt ut.»
Rapporten følger opp:
«Mange reindriftsamer beskriver denne situasjonen som svært belastende. De opplever at de står i fare for å miste livsgrunnlaget, og at de i tillegg blir de beskyldt for erstatningssvindel. Erstatning til reindriftssamer for rovdyrtap er i dag blitt en del av den nordnorske latterliggjøringen av samene og inngår i den allmenne stigmatiseringen som reindriften utsettes for.»
De glemmer imidlertid å opplyse at Norge har en bedre erstatningsordning en Sverige og at offisielle Norske myndigheter ikke kan slås i hartkorn med latterliggjøringen som måtte finnes på folkemunne.
Det er en markert forskjell på historiene som er tatt inn i kommisjonens rapport og de fortellinger en kan høre hos andre folk bosatt i Finnmark. Ingen av disse historiene er kommet inn i rapporten. Fortellinger fra befolkningen blir beskrevet som samehets, usannheter og kunnskapsløshet.
Når befolkningen ser at reinen ligger i rundkjøringer, under kraftlinjer, ved siden av transformatorer, på trappa til hytta osv, hevdes det at de tar feil for reinen skremmes flere kilometer vekk fra slike installasjoner. Det er ikke sant sjøl om folk tar bilder av det.
I all hovedsak dreier kapittel 20 om reindriftens vilkår seg om at reindriften har mistet beitearealer som følge av utvikling av det moderne Norge, med utbygging av infrastruktur, kraftverk og gruvedrift. Det blir også lagt vekt på befolkningens bruk av arealene til fritidsbruk, med hytter, jakt og fisk, skuterkjøring og sykling.
Det blir ikke sagt et ord i rapporten om reindriftens bruk av naturen, som viser en enorm bruk av skutere og ATV-er. Alle som har vært på multe- eller fisketur på Finnmarksvidda kan ikke unngå å se sporene i terrenget. På sommerbeitene er også sårene i naturen betydelig etter reindriftens motoriserte ferdsel.
Etter beskrivelsen i kapittel 20 er det nesten utrolig at det er mulig med reindrift i Finnmark. At det er 185.000 rein i fylket, og at det har vært en økning på cirka 40.000 dyr de siste årene virker absurd når en ser beskrivelsene i rapporten. Den naturlige forklaringen på økt antall rein kan kanskje være den store økningen i arealer til sommer-, vår- og høstbeitene etter nedleggingen av småbrukene langs kysten og i fjordene. Vi har hatt en brutal sentralisering i fylket siden 1970-tallet.
Rapporten sier at en ting synes sikkert: «For at reindriften skal kunne møte klimaendringene på en fleksibel måte, trengs det tilgang på alternative arealer.»
Dette kan imidlertid bli vanskelig: « …..fordi den enkelte utøvers valgalternativer er blokkert av tettheten av andre brukere i næringa, andre typer brukere (friluftsliv, hytteeiere), og arealdisponering i medhold av lover og institusjoner eksternt i forhold til reindrifta (kommunal arealplanlegging, statlig verneplanlegging), og annen regulering»
Skal en ta rapporten på alvor vil en forsoningsprosess fremover bli problematisk. Jeg forstår det slik at all aktivitet som forstyrrer reindriften er problematisk og helst bør opphøre.
Det gjelder alt fra vindmøller til en sykkel- eller fisketur på Finnmarksvidda. Noe vil sannsynligvis også defineres som menneskerettighetsbrudd, slik som kraftlinje fra Skaidi til Hammerfest. I tillegg vil reindriften trenge nye arealer på grunn av klimaendringene.
En slik innfallsvinkel vil være meget problematisk ikke minst for den delen av befolkninga i Finnmark som har lidd mest under fornorskningspolitikken, nemlig kvener og samer som har mistet både sitt språk og kultur.
Det ser nemlig ut til at de har få talsmenn både innen akademia og den offentlige pressen, organer som er viktige opinionsbyggere i et moderne samfunn. I Nord-Norge ser det ut som det bare er en journalist som tør å ha en kritisk innfallsvinkel til den samiske makteliten.
Dessverre ser det også ut til at våre politikere har abdisert når det gjelder samepolitikk. De er så beskjemmet over fortidens misgjerninger at de enten bar holder kjeft og ser ned, eller at de med rødmende kinn ber om unnskyldning. Handlingslammet er de i alle fall.