Hvis norske myndigheter fortsetter å sove, vil det gradvis og over tid bygge seg opp en etnisk konflikt i Finnmark som myndighetene ikke vil kunne ha kontroll over.

Vår felles forståelse av historien skaper grunnlaget for all framtidig utvikling. I Norge har vi gjennom de siste førti årene sett at nye historiefortellinger tegner et nytt bilde av vår virkelighetsoppfatning. Et ferskt eksempel på dette er Sannhetskommisjonens rapport, som ble publisert 1. juni 2023.

Kommisjonens navn er hentet fra Sør-Afrika, der en tilsvarende rapport skulle bidra til å avdekke uretten som hadde skjedd mot den fargede delen av befolkningen, under det sterkt undertrykkende og totalitære apartheidregimet.

Når en kommisjon intervjuer 760 mennesker på jakt etter urett, bør det ikke overraske noen at intervjuobjektene ikler seg offerrollen, med den norske staten som notorisk overgriper. Og siden ofre gjerne har krav på erstatning, vil kampen om oppreisning for gammel urett aldri ta slutt så lenge det finnes penger å hente.

I Sør-Afrika bidro Sannhetskommisjonen til å skape forsoning. Nelson Mandelas hovedbudskap var at man måtte se framover, og legge gammel urett bak seg. Raseskillet tok slutt og integrasjonen ble satt i system. I Norge er budskapet motsatt. Hvordan kan gammel urett bidra til å underbygge nye krav, på veien mot et raseskilt samfunn?

Den som ønsker privilegier i Norge må sørge for å ikle seg taperstempelet. Har du, de som fødte deg, eller forfedrene og formødrene til de som fødte dine forgjengere vært utsatt for urett? Da kan du forvente erstatning. Kan du knytte uretten til etniske røtter? I så fall kan du forvente makt.

Det er i den sammenheng interessant å gjennomgå sametingspresidentens nyttårstale ved inngangen til 2024, punkt for punkt, vel et halvt år etter at Sannhetskommisjonen hadde lagt fram sin rapport.

I nyttårstalen uttrykte Muotka at det er et livsprosjekt å ta tilbake det norske myndigheter har tatt fra det samiske samfunnet. Hun uttrykte at myndighetene har fortrengt den samiske kulturen og det samiske levesettet.

Fornorskingen har ifølge Muotka ført til skader som det norske samfunnet må bøte på. Selv om forsoning er målet, er det i følge sametingspresidenten en lang og kronglete vei dit, der fortsatt mye må repareres. Muotka: «Vi må sammen reise opp gammebuer så alle samer kan leve godt og uavhengig.»

Ifølge Muotka er den samiske befolkningen «...paradoksalt nok blitt avhengig av industrien, fordi samene er blitt fratatt sine ressurser».«...vårt laksefiske (er)forbudt...» og «... sjøsamenes historiske rettighet til fjordfiske (er) enda ikke anerkjent i norsk lov.»

«Dersom vi (samene) hadde fått forvalte vår naturrikdom, hadde vi løst mange utfordringer», uttrykte sametingspresidenten i sin nyttårstale. Hun berømmet «... unge samer og deres støttespillere som står opp for rettsstaten og vår rettssikkerhet.»

Muotka trakk fram byggingen av vindmøller på Fosen som et menneskerettighetsbrudd som «... med vrengte kofter ... må stoppes.» Ifølge sametingspresidenten har «... staten ... gjort mange feil og har overlatt til Fosen-samene å ordne opp i menneskerettighetsbruddet som de blir utsatt for.»

Staten har ifølge Muotka ønsker om å vise at den har lært, men endrer ikke sin adferd. «Staten forer oss med skjæreegg, samtidig som de presser oss i så mange inngrepssaker.»

I sin nyttårstale krevde sametingspresidenten at staten må garantere at det ikke skjer et menneskerettsbrudd som på Fosen igjen. «I gammen vår er det plass til deg. Her kan du hvile og samle krefter selv i det hardeste uvær.»

Samle krefter til hva? Åpen kamp mot den norske staten? Det er forunderlig at denne typen retorikk spres i norske medier i beste sendetid, uten at det i etterkant reises noen motforestillinger fra norsk presse, regjeringen eller Stortinget.

Med krav om uavhengighet og etnisk basert råderett over ressursene er dette rendyrket raseskillepolitikk, der støtte til kamp mot det norske demokratiet også er en del av budskapet.

Finnmarksloven var bare et første skritt på veien. Hvis Karasjok vinner fram med sitt arealkrav, vil kommuner som Kautokeino, Nesseby og Tana følge på, og Sametinget vil søke å oppnå styringsrett til det de vil definere som typisk samiske kjerneområder.

Sametingspresidentens budskap til sine egne er tidvis til forveksling lik Donald Trumps oppfordring til sine tilhengere om å storme kongressen.

Mens Nelson Mandela manet til forsoning i kjølvannet av Sannhetskommisjonens rapport i Sør-Afrika, maner sametingspresidenten til fornyet kamp, gjerne med ulovlige midler, inkludert å blokkere inngangen til Norges ulike departementer.

Med de mange snubletrådene vekslende regjeringer og det norske Stortinget har laget for seg selv og for den norske flertallsbefolkningen, var den så langt siste skandalen at Fosen-demonstrantene slapp bøter for sine ulovlige aksjoner. Å dømmes av likeverdige betyr gradvis og over tid at man ikke skal dømmes i det hele tatt, heller ikke for handlinger mot den norske nasjonalstaten.

Mens et «Norge for nordmenn» får den politiske venstresiden til å steile, lyder et «Sameland for samer» som musikk i ørene for tilhengerne av å sikre urfolksrettigheter gjennom nye formuleringer i grunnloven.

I mellomtiden må den øvrige befolkningen i Finnmark regne med å bli fullstendig overkjørt av det etnisk valgte Sametinget, mens landets folkevalgte fortsetter å sove sin tornerosesøvn.

Rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen skal behandles til høsten.

Er Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fordommer og fordømmelse i stedet for forsoning, selektiv samfunnsforståelse i stedet for sannhet? Spør Olav Gunnar Ballo. Stortingspresident Masud Gharahkhani mottok rapporten fra Dagfinn Høybråten i fjor. (Foto: Lill Vivian Hansen)