Jeg snakker ofte med folk som sier at kommunevalg handler mer om person enn politikk. Og det stemmer kanskje, i allfall for små kommuner. Alle partier vil selvsagt det beste for egne lokalsamfunn. Dermed blir det vel så viktig å ha fokus på hvordan og hvor aktivt man har tenkt å jobbe for det man vil forbedre.
En dreven ordfører fortalte meg engang at det i hovedsak bare er én ting som står i stillingsbeskrivelsen til en ordfører – å lede de faste kommunestyremøtene. Utover det kan man i praksis «cruise» gjennom sine tilmålte fire år med relativt grei lønn. Vedkommende la kjapt til det vi alle forstår, at det selvsagt ikke ville vært holdbart.
For det første blir man neppe gjenvalgt etter å bare ha vært en slags møteleder i fire år. For det andre er det i små kommuner helt avgjørende at ordføreren, den eneste heltidsansatte politikeren, også fungerer som en samfunnsutvikler. Folk velger ikke bare en ordfører, de ansetter samtidig en utviklingsrådgiver.
En person som skal jobbe minimum 37,5 timer i uka for å ta tak i eksisterende utfordringer og for å utvikle kommunen mot det bedre. Gjør ikke ordføreren i en liten kommune den jobben, ja så er det ingen andre som gjør jobben. Resultatet blir fire år med stillhet og stillstand.
I de største kommunene har de gjerne egne avdelinger av typen «seksjon for idéutvikling og innovasjon», korridorer fylt med med byråkrater ansatt utelukkende for å klekke ut nye teknologiske løsninger og gode næringsprosjekter, delta i regionale og statlige utviklingsprosjekter og for å administrere søknader og rapporteringer som følger av sånt. Det er forresten en grunn til at stadig flere søkerbaserte ordninger anses som en uting hos bredden av norske distriktskommuner. Søkerbaserte ordninger favoriserer konsekvent de store kommunene, fordi det er de som har den administrative kapasiteten til å spille ball med hærskaren av byråkrater i Oslo. Dette vet jeg at kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik heldigvis er meget bevisst på.
I små kommuner må man som den eneste heltidspolitikerne være beredt på å klare seg selv. Administrasjonen har gjerne hendene fulle med lovpålagte oppgaver og kan derfor ikke hoppe på enhver lys idé som måtte poppe frem fra politisk hold. Politiske visjoner må både saksforberedes og settes til livet av ordføreren. Forarbeidet inkluderer grundige forankringsprosesser både faglig og politisk. Det krever besluttsomhet, men også medmenneskelighet, samarbeidsevner og vilje til å «møtes på midten».
Etterarbeidet forutsetter at man har kommunestyrevedtak liggende fremst på skrivebordet, ikke i en skuff. I tilfeller der beslutningen tas av andre utenfor kommunen må man lobbyere, argumentere og delta aktivt der beslutninger blir tatt. Man må vite når «vår sak» seiler opp på møteplanen til fylket, staten eller andre. Høringsfrister venter på ingen, beslutningsprosesser seiler avgårde med eller uten vår kommune ombord. Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og andre må overholde sine frister ovenfor Stortinget, og Stortingets høringer kommer og går. Hvis ikke ordføreren er tilstede i disse arenaene, er det ingen andre der til å tale kommunens sak.
Politiske valgprogrammer er selvsagt også viktige. De peker retning for kommunen man bor i. I Arbeiderpartiet mener vi for eksempel at Kautokeino skal være en sterk samisk velferdskommune. Kommunen skal ta vare på samiske tradisjoner, men også ha en positiv og nysgjerrig tilnærming til nye initiativ fra kulturliv, idrett, frivillighet og næringsliv. Konkret betyr det to ting; ta telefonen når folk ringer og som utgangspunkt lete etter grunner til å si ja fremfor nei. Kommunen må dessuten være moderne og med en åpen dør for mennesker av forskjellig bakgrunn.
«God atmosfære» er ikke bare en floskel fra restaurantbransjen, det spiller også en rolle for kommuners attraksjonsevne. Positivitet og inkludering er noe vi alle kan bli flinkere på. Lykkes vi med det er det håp for å få tilbake de av våre som har flyttet til storbyene, og kanskje bli et alternativ for nye innbyggere som kunne tenke seg et liv her oppe under nordlyset? Med nye mennesker kommer nye krefter til å videreføre den lokale pubben og landhandelen. Plutselig har vi både en bingokafé, svømmeklubb og en klatrevegg, fordi noen langveisfarende tilflyttere viste seg å være ildsjelder for nettopp det.
Jeg tror vi i fellesskap har mye å vinne på å få våre kommuner, Sápmi og Nord-Norge i stort, til å fremdyrke mer av den hjertevarmen som vi alle vet finnes i vår region. Det dyreste vi har er menneskene som bor her, mennesker som tross alle statistiske befolkningsfremskrivninger ønsker å bo her. Det er disse menneskene som utgjør de samfunnene som kommunepolitikere hvert fjerde år går til valg på å vinne tilliten sin fra.