Over halvparten av all fisk som tas i Norge eksporteres rett til utlandet uten at en finne har vært på kaikanten.
Bosetninga i Troms og Finnmark har historisk vært basert på at folk kunne lage seg et levebrød av å ro fiske. Vanlige folk langs fjord og kyst kunne fø familien og sikre inntekt fra havet, noe som skapte aktivitet og liv i bygdene langs kysten.
Når store industriselskaper som Findus i Hammerfest fikk egne fiskekvoter, fikk de det mot en plikt om å levere fisken til videreforedling i Hammerfest. I dag er det Lerøy og Nergård som sitter med disse kvotene, men prinsippet er det samme: Trålerne til industrien får kvoter mot at de er pliktige i å levere å skape aktivitet på land. Disse pliktene har dessverre aldri fungert slik som de var tenkt.
Lerøy har idag ti fartøy underlagt plikter, og eier nesten 10 prosent av alle fiskekvotene i landet. Noen steder, som på Melbu, leverer trålerne fisk som fører til aktivitet på kaikanten. Andre steder, som i Berlevåg, har ansatte blitt permittert midt i sesongen denne vinteren, fordi Lerøyfabrikken ikke mente de hadde råd til å betale prisen Lerøy sine trålere ville ha for fisken. Samtidig som Lerøy i stort går med milliardoverskudd hvert år. Forstå det den som kan.
I 2022 ble 100.000 tonn torsk eksportert ut av landet nedfrossent og ubearbeidet. Fisk som kunne skapt aktivitet i lokalsamfunn i Nord, har gått rett ut av landet. Dette er fisk tilsvarende hele trålkvota i Norge. Jeg mener ikke at fiskeriressursene vi har utfor Finnmarkskysten skal brukes til å lage arbeidsplasser i EU eller på andre sida av jorda, mens folk permitteres i Berlevåg.
Langs hele Finnmarkskysten ligger det fiskemottak som har kapasitet til å bearbeide mye mer fisk enn det de gjør i dag. Ordfører i Vardø Tor-Erik Labahå fra Senterpartiet sier at de i Vardø har kapasitet til å bearbeide dobbelt så mye fisk som de gjør i dag, og ber politikerne våkne opp. Ragnhild Vassvik, ordfører i Gamvik fra AP har også vært ute i Finnmarksavisene denne uka, og etterlyst mer fisk til fiskebrukene langs kysten. Regjeringa i Oslo gjør lurt i å høre på sine egne ordførere i nord.
Rødt mener at tida er kommet for at aktivitetsplikten blir mer enn et tomt ord. At regjeringen ikke vil ta tak i pliktkvotene, mener vi er et gapende hull i skroget på kvotemeldinga. Vi foreslår at den fisken trålerflåten ikke leverer til bearbeiding, føres tilbake til kystfiskeflåten der hvor kvotene i sin tid ble henta fra.
I en tid hvor torskebestanden er i nedgang, bør hvert tonn med torsk som fiskes skape mest mulig aktivitet i hele samfunnet langs kysten. Med løsninga vi skisserer vil fisken som trålerne ikke leverer til bearbeiding kunne bli tatt og levert av kystflåten, samtidig som vi styrker muligheten ungdom har til å komme inn i kystfisket som fiskenæringa i nord er bygget på. Vil trålerne beholde kvotene, så får de levere til landindustrien.
De neste ukene skal Stortinget lande kvotemeldinga, og sette kursen for fiskeripolitikken de neste årene. I valgkampen var Arbeiderpartiet og fiskeriminister Cecilie Myrseth klar på at fisken skulle tilbake til folket. Senterpartiet i Nord har også kjørt fiskerisaken høyt, og foreslo også i 2021 å ta kvotene tilbake fra de trålerne som ikke leverte til land.
Nå er det et historisk flertall på Stortinget for en ny og mer rettferdig fiskeripolitikk. Rødt hjelper gjerne regjeringspartiene å få kvotemeldinga gjennom Stortinget hvis regjeringa er villige til å flytte fisk fra fryselager og trålere og til fiskemottakene langs Finnmarkskysten.