Høyesterett behandlet en klage fra Fosen reinbeitedistrikt, der reinbeitedistriktet vant.
Høyesterett og internasjonale konvensjoner
Høyesterett er en ankedomstol som behandler avgjørelser truffet av lagmannsrettene. Forhandlingene i Høyesterett foregår som regel muntlig, og retten reiser nesten aldri på befatning.
Det er heller ingen direkte bevisføring i form av parter og vitneforeklaringer, deres forklaringer fra tingretten og lagmannsretten blir opplest i Høyesteretten. Det samme gjelder avhør av sakkyndige. Det er ting- og/eller lagmannsretten som oppnevner sakkyndige.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 19. des. 1966, art. 27 omtaler beskyttelse av minoriteter: "I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av en gruppe, å dyrke sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk."
Norge undertegnet konvensjonen 1968, men den ble ikke ratifisert av Norge før i 1972. Konvensjonen trådte i kraft i 1976 da et tilstrekkelig antall land hadde ratifisert den. Men det er likevel først da ILO konvensjon nr. 169 av 1989 ble ratifisert av Norge i 1990 at myndighetene begynte å meisle ut en ny samepolitikk: "Konvensjonen gjelder for: (. . .) folk i selvstendige stater ( . . .) som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner." Det er bl.a. på grunnlag av disse to konvensjoner at Høyesterett avsa sin dom.
Materiell og immateriell kultur
I FN konvensjon av 1972 nevnes immaterielle trekk som religion og språk, mens uttrykket ”kultur” dekker både materielle og immaterielle trekk. Tilsvarende gjelder ILOs ”egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner” om urfolks institusjoner i forhold til statens.
De samiske samfunn, ikke bare i sør, har de siste decennier gjennomgått store endringer, både materielt og immaterielt. Men brytninger innad i det samiske kom til uttykk allerede på samemøtet i Trondheim 1917. Der og da sto Rørosgruppen som mest opptatt av reinkjøttproduksjon mot Elsa Laula Renberg som sto for tradisjonell livsform og nomadisme.
I dag er reindriften mekanisert og tilpasset norsk markedsføring av sine produkter. Også i nord er sentrale elementer som nomadisme og driftsformer med rein som arbeidsdyr erstattet med moderne driftsmidler og tilpasset markedsøkonomi. Dette skjedde for flere 10-års siden, - lenge før de unge demonstranter var født.
Reindrift på Fosenhalvøya
Reindrift på Fosenhalvøya har ikke lenger noe med nomadelivet å gjøre, så også i Troms og Finnmark. Nomadismen hører til en forgangen tid. Driften er med moderne og mekaniserte hjelpemidler som biler, ATVer, snøscootere, motorbåter og andre motorkjøretøyer. Andre hjelpemidler er GPS, droner og annet elektronikk. Og moderne og hensiktsmessig bekledning; arbeids- og scooterklær.
Også i næringssammenheng er kulturelementer sentrale. Det er nok noen generasjoner siden reineiere på Fosen temmet kjøre- og arbeidsrein, reparerte egenproduserte sleder, seletøy, reiper, lassoer, lavvoer og husgeråd. Og skaller, bellinger, pesk og kofter. En etnisk nordmann kunne like godt gjort den samme jobben som en Fosen reineier. Og i sør er det ikke-samisk reindrift, men ville vindmøller krenket deres menneskerettigheter?
Formodentlig bruker reineiere på Fosen kofter og andre duodji-produkter til fest og høytid, - slik man gjør det lenger nord.
Et immaterielt trekk som religion, den samiske naturreligionen, har for flere generasjoner siden gått i glemmeboka, men noen opphavs- og historiske sagn, merkedager og enkelte skikker finnes nok, - ikke minst takket være skolen som har revitalisert dem. Kollektive skikker ved de store kirkehøgtider og personlige begivenheter som fødsel, dåp, giftermål og død, er identisk med norske og nordiske skikker.
Slik er det i sør, og slik har utviklingen i nord vært de siste menneskegenerasjoner.
Når reindriftssamer etter egen vilje har villet en utvikling som forandret og forvandlet ervervslivet, bosetting (fra nomade til bofasthet), religion, sosiale og politiske forhold, blir heller ingen slike menneskerettigheter som nevnt i konvensjonene, krenket. Den nomadiske livsformen, livberging, verdesystem, skikker og sedvaner er saga blott.
Driftsformen minner mer om ranching (is the practice of raising herds of animals on large tracts of land) enn nomadisme. Alle primærnæringer (jordbruk, reindrift, skogbruk m.fl.) har måttet avgi arealer til utbygging og infrastruktur. De har selv stor nytte av dette, - og uten denne infrastrukturen (og reindriftsavtalen) ville ikke moderne reindrift være mulig.
Rettsoppnevnte sakkyndige
Der det er behov, eller der en eller flere av partene krever det, kan tingretten og/eller lagmannsretten oppnevne en eller flere sakkyndige som uhildet skal gi sine vurderinger til retten. Det er rettens plikt å se til at de oppnevnte har den nødvendige fagkompetanse og er uhildet.
I Fosensaken ser det ut til at de oppnevnte sakkyndige først og fremst er sakkyndige på næring (reindrift) og har ikke den kulturspesifikke kompetansen. Det ser derimot ut til at de opptrer som part i saken.
Det er slik at en part hyrer jo ikke en advokat for å få mest mulig objektiv eller mangfoldig belysning av et problem, men for å konstruere framstillinger som tjener deres sak best. Her ser det ut til at de sakkyndige har foruten næringen forsøkt å konstruere kulturen inn i saken slik at de to nevnte konvensjoner kan brukes i denne sak.
Disse sakkyndige har gitt seg ut for å ha kulturkompetanse, men de har definitivt ikke hatt kulturspesifikk kompetanse i denne sak. Her har tingretten og lagmannsretten gjort en slett jobb når de ikke har oppnevnt kulturvitere. Konsekvensen er at Høyesterett sannsynligvis ikke er fått en uhildet og fyldestgjørende kulturell bakgrunn for sin avgjørelse.
Det er derfor vanskelig å forstå at menneskerettigheter blir krenket hos Fosens reinere da ingen av dem dyrker ”sin kultur, bekjenner seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk."
Her er det fristende å assosiere Høyesteretts avgjørelse med Ibsen: ”Vel sandt – min Forkunnskap er ikke grundig, (. . .); men pytt; hvor Udgangspunktet er galest, blir tidt Resultat originalest.”