Det er så lett å fokusere på det som skjer her og nå. Tyngre å verdsette det som er lengre fram i tid. I Norge er vi vant til å ha ubegrenset med billig strøm tilgjengelig via en bryter på veggen i våre egne hjem.
Når den vanen rokkes ved, blir vi sinte. Sinte på strømkabler, eller på politikerne våre eller på krigsforbryteren Vladimir Putin. Alt det kan ha noe for seg, her og nå. Men på lengre sikt kan heller ikke Norge unngå å ta noen tunge valg hvis vi vil ha alt det vi ønsker oss og som vi lenge har tatt for gitt. Billig, tilgjengelig strøm, lav arbeidsledighet, eksportindustri i verdensklasse.
I Alta må vi si nei til tyngre næringsetableringer. Vi har ikke strøm. Det som er tilgjengelig av strøm er reservert bort til b.la. det statseide selskapet Equinor sine satsninger på Melkøya og Wisting. Staten gir, og staten tar. Det er ikke bare i Alta vi mangler strøm. Hele Norge mangler strøm.
Nå står nye bedrifter i kø for å få strøm. Kraftkrevende industri, våre arbeidsplasser og våre eksport- og skatteinntekter, kan nemlig ikke som deg og meg ta strøm for gitt. Den må avtales. Og vet dåkker ka: det er ikke nok. Det handler ikke om kabler eller om krigen i Ukraina. Det handler om at kraftbehovet som følger av norske ambisjoner for næringslivet og for elektrifiseringen av samfunnet vårt som følger av det grønne skiftet, langt overstiger den kraftproduksjonen Norge i dag har selv i et godt år.
Et estimat fra det regjeringsnedsatte utvalget Prosess21 sin delrapport om kraft finner at Norge i 2050 vil forbruke 67 terrawattimer (Twh) mer hvert år, enn det vi produserer i dag. Til sammenligning bruker hele region Stor-Oslo i dag ca. 18 Twh per år. Hvis Prosess21 har rett, har vi altså 28 år på oss til å hoste opp ny strøm tilsvarende fire ganger det Stor-Oslo bruker i dag.
Hvor skal den komme fra? Det er bare tre måter å få regnestykket til å gå opp på. Vi kan produsere mer strøm. Vi kan importere mer strøm. Eller vi kan bruke mindre strøm på andre ting. Du tenker kanskje at 28 år er lenge, men konsekvensene av dette framtidige kraftunderskuddet, som altså ikke skyldes krafteksport, viser seg allerede i dag ved at bedrifter som ønsker å investere i Norge må vente. I beste fall. Store investeringer i kraftkrevende næringsliv krever forutsigbarhet ikke bare for prisen, men også for at det faktisk er strøm å få kjøpt.
Alle løsningsalternativene har konsekvenser. Å produsere mer for å fortsette å ha kraftoverskudd betyr økte inntekter og sikrere arbeidsplasser, men også naturinngrep. Å velge import, og bli et land med kraftunderskudd, vil kunne skåne norsk natur, men også bety høyere kraftpriser og det vil sette hjørnestensbedrifter i distriktene i fare for nedleggelse. Å bruke mindre strøm på andre ting vil utfordre vår evne til å avkarbonisere for eksempel transporten, ja hele det grønne skiftet. Bærekraft går på strøm.
Så har vi den såkalte strømstøtten for næringslivet, hvor det viser seg vanskelig å lage en rettferdig ordning. Den går jo bare til eksisterende bedrifter. De som ønsker å etablere seg blir samtidig satt på vent. Det kunne jo hende noen av dem har gode ideer som Norge kan leve av i framtida. Bedrifter som kan gi nye generasjoner nordmenn eksportinntekter som finansierer arbeidsplasser i distriktene og import av varer og tjenester vi ønsker oss, men ikke kan eller vil produsere selv. Men da må de få lov til å etablere seg her. Og da må de ha strøm. I tillegg må vi ha linjer til å transportere denne strømmen.
Å bygge strømlinjer krever også naturinngrep. Men all tilrettelegging for strøm krever naturinngrep. Også vannkraft fordrer naturinngrep. For hundre år siden bygde vi ut mye vannkraft i Norge, og mye natur gikk tapt. Men den gangen innså man at det var en nødvendighet. Innser man i dag at det er en nødvendighet å bygge ut vindkraft? Eller har vi det så godt her i Norge at vi tror at ting kommer av seg selv?
Til syvende og sist må vi ta et valg. Valget står mellom underskudd på strøm der vi må importere strøm fra utlandet. Det gir høye strømpriser, ingen nyetableringer og redusert konkurransekraft for næringslivet Eller bygge ut mer strøm slik at vi har nok strøm til næringslivet og befolkningen til en pris som er å leve med.
Da må vi ofre noe natur. Hvis vi ikke får nok strøm til næringslivet hva skal vi da leve av i fremtiden? Vi kan ikke leve i snøhule og koke kakao på primus. Og alle kan heller ikke leve av reindrift.
Alta Næringsforening oppfordrer alle som ønsker et livskraftig Finnmark til å påvirke våre politikere i riktig retning. slik at vi får strøm nok til å utvikle vårt næringsliv som også i framtiden kan produsere verdier for å finansiere vår velferd.